Sitter i knallfint paaskevaer paa Zanzibar og foretrekker strand og solkrem framfor bloggskriving. Oppdatering kommer - naar det passer seg. Til da maa dere ha riktig god paaske hjemme!
Her er jeg: www.kendwarocks.com
søndag 12. april 2009
lørdag 21. mars 2009
Bilder
Her kommer noen bilder fra Tanzania:
Huset vårt i Korogwe
Fjelltur i Korogwe
Pangani
Fjelltur til Pare Mountains
Lushoto og Irente View
mandag 16. mars 2009
South Pare Mountains
*** Original tittel på denne bloggen ***
Scary Pare Mountain, Friday the 13th, hostel og the hills have eyes (or just trees).
***
Ny tur nye muligheter. Denne helga gikk turen til Mbaga i South Pare Mountains. En fantastisk liten fjell-landsby rundt 1500 meter over havet. I Pare Mountains holder Pare-stammen til, der har de bodd isolert fra andre stammer i 600 år, omtrent uforstyrret før en gjeng tyske misjonærer fant fjellene og gjorde Mbaga til en misjonærstasjon. Nok fakta, og tilbake til turen vår:
Vi tok tidlig helg denne uka og dro fra Korogwe etter at vi var ferdige i barnehagen på torsdag. Først gikk turen til Same, før vi fikk plass i en overfylt landrover opp til Mbaga.
*** Gjett en gang ***
Hvor mange er det plass til i en landrover registrert for 10 personer?
Svar:
Det er ikke fullt før det er minst 19 passasjerer.
***
Det satt tre i fremsetet, fem i baksetet, åtte i lasterommet og tre på taket. Det ville vært plass til ganske mange flere på taket, hadde ikke landroveren også fungert som varetransport. Bilen fraktet mat for Tona Lodge i Mbaga, og hadde rasjonen for en hel uke på taket, minst!
Vi bodde på Tona Lodge, et lite eventyrlig backpacker-sted med utsikt over hele Mkomazi Game Reserve og nesten helt til Kenya. Lodgen er litt falleferdig, men har absolutt hele sjarmen i behold og selv om hele stedet kunne trengt noen strøk med maling, er et besøk absolutt å anbefale! Stedet arrangerer turer fra Lodgen og har guider som er vennlige og hjelpsomme!
Selv dro vi fredag på tur til Tona Moorlands og Malameni Rock. En tur som tok mellom seks og sju timer tur-retur. Det var en litt hard start med bakkeintervall uten like, men absolutt verdt det, selv om været var tåkete. Lørdag dro vi til Gonja for en overnatting der, fordi vi ville besøke Thornton Falls. Et 136 meter høyt fossefall. Det var verdt en lang og turbulent tur med nok en overfylt landrover. Dette var en kort tre timers tur, selv om det var nok siden vi var ganske stive og støle etter dagen før. Og vi spiste Tanzanias beste bananer på veien tilbake. Den typen som er veldig liten og smaker sitron og markjordbær (ja faktisk!!).
Kanskje har vi blitt litt paranoide i vårt eget selskap, men vi lurte alle på om det var ugler i mosen på denne turen. Siden vi møtte ugler på turen, men ingen mose, kan vi påstå at i Afrika, holder uglene bare til i trærne, og siden vi kom oss levende ned fra fjellene er det ingen grunn til bekymring, men det var det mange små episoder som gjorde at vi var litt skeptiske på forhånd:
Skrekkfilm-scenario 1
I 1929 forsvant et par dusin mennesker fra nabo-villagen her oppe i fjellene. Ingen vet hvor de ble av.
Skrekkfilm-scenario 2
Turen startet bra, alt gikk som smurt, solen skinte, fuglene sang og bussen var for en gangs skyld ikke overfylt!
Skrekkfilm-scenario 4
Da vi skulle bytte transportmiddel i Same, sto hotellets egen Land rover å ventet på oss. Vi hadde ikke gitt beskjed om at vi kom. Men bilen sto der så fint og oppstilt og dro ikke lenge etter at vi ankom stedet. Det viste seg at selv om bilen var stappfull, var vi de eneste som skulle helt til Tona Lodge, alle andre gikk av lenge før.
Skrekkfilm-scenario 5
Veien opp til fjellet var helt øde samt i ganske dårlig stand. Faktisk var vei regnet bort flere steder. Av guidebøkene våre kom det også fram at det ikke var noe vits i å tenke på å dra til Pare uten 4WD, og at det er best å unngå stedet i regntida (det vil si nå).
Skrekkfilm-scenario 6
Da vi kom fram til hotellet var det ingen innsjekking. Vi hilste på noen som jobbet der, og ble fulgt rett til hytta vi skulle bo i. Ikke et navn, passnummer eller lignende ble forevist i løpet av helga.
Skrekkfilm-scenario 7
De fire andre som befant seg på hotellet, jobbet der. Det var direktøren i tillegg til guiden, kokken og en hyggelig ung dame som hjalp til med det litt av verdt. Det var ingen andre gjester på hotellet.
Skrekkfilm-scenario 8
Vi kom frem til Tona Lodge ved skumringstiden og det var ingen strøm ved hotellet.
Skrekkfilm-scenario 9
Hele den første kvelden, lynet og tordnet det i fjellene rundt oss.
Skrekkfilm-scenario 10
Det var fullmåne og vi kunne helt klart høre varulver i det fjerne. Det var helt sikkert ikke apekatter og villhunder.
Skrekkfilm-scenario 11
Fredag 13. Denne trenger vel ingen dypere forklaring. Og selv om ingen av oss egentlig er lettskremte, hjalp det ikke på etter at vi hadde skremt oss selv med skrekkfilm-scenario 1-10.
Skrekkfilm-scenario 12
På turene forsvant en etter en uten å si fra. Typisk!
Alle kom til rette igjen da, en etter en.
Skrekkfilm-scenario 13
Da turen gikk til Malameni Rock fikk vi høre at der drev de med ofring av spedbarn helt frem til 1930 pågrunn av overtro. Creepy! Kanskje greit at villagen fikk besøk av noen tyske misjonærer etter hvert.
På tross av alle skremmende hendelser i helga, var det ingenting som målte seg med turen ned igjen fra fjellet. Vi dro fra Gonja klokka 3 om natta, det er da den eneste landroveren kjører. Vi var ganske redde ned fjellsiden men kom fram til Korogwe i live.
Scary Pare Mountain, Friday the 13th, hostel og the hills have eyes (or just trees).
***
Ny tur nye muligheter. Denne helga gikk turen til Mbaga i South Pare Mountains. En fantastisk liten fjell-landsby rundt 1500 meter over havet. I Pare Mountains holder Pare-stammen til, der har de bodd isolert fra andre stammer i 600 år, omtrent uforstyrret før en gjeng tyske misjonærer fant fjellene og gjorde Mbaga til en misjonærstasjon. Nok fakta, og tilbake til turen vår:
Vi tok tidlig helg denne uka og dro fra Korogwe etter at vi var ferdige i barnehagen på torsdag. Først gikk turen til Same, før vi fikk plass i en overfylt landrover opp til Mbaga.
*** Gjett en gang ***
Hvor mange er det plass til i en landrover registrert for 10 personer?
Svar:
Det er ikke fullt før det er minst 19 passasjerer.
***
Det satt tre i fremsetet, fem i baksetet, åtte i lasterommet og tre på taket. Det ville vært plass til ganske mange flere på taket, hadde ikke landroveren også fungert som varetransport. Bilen fraktet mat for Tona Lodge i Mbaga, og hadde rasjonen for en hel uke på taket, minst!
Vi bodde på Tona Lodge, et lite eventyrlig backpacker-sted med utsikt over hele Mkomazi Game Reserve og nesten helt til Kenya. Lodgen er litt falleferdig, men har absolutt hele sjarmen i behold og selv om hele stedet kunne trengt noen strøk med maling, er et besøk absolutt å anbefale! Stedet arrangerer turer fra Lodgen og har guider som er vennlige og hjelpsomme!
Selv dro vi fredag på tur til Tona Moorlands og Malameni Rock. En tur som tok mellom seks og sju timer tur-retur. Det var en litt hard start med bakkeintervall uten like, men absolutt verdt det, selv om været var tåkete. Lørdag dro vi til Gonja for en overnatting der, fordi vi ville besøke Thornton Falls. Et 136 meter høyt fossefall. Det var verdt en lang og turbulent tur med nok en overfylt landrover. Dette var en kort tre timers tur, selv om det var nok siden vi var ganske stive og støle etter dagen før. Og vi spiste Tanzanias beste bananer på veien tilbake. Den typen som er veldig liten og smaker sitron og markjordbær (ja faktisk!!).
Kanskje har vi blitt litt paranoide i vårt eget selskap, men vi lurte alle på om det var ugler i mosen på denne turen. Siden vi møtte ugler på turen, men ingen mose, kan vi påstå at i Afrika, holder uglene bare til i trærne, og siden vi kom oss levende ned fra fjellene er det ingen grunn til bekymring, men det var det mange små episoder som gjorde at vi var litt skeptiske på forhånd:
Skrekkfilm-scenario 1
I 1929 forsvant et par dusin mennesker fra nabo-villagen her oppe i fjellene. Ingen vet hvor de ble av.
Skrekkfilm-scenario 2
Turen startet bra, alt gikk som smurt, solen skinte, fuglene sang og bussen var for en gangs skyld ikke overfylt!
Skrekkfilm-scenario 4
Da vi skulle bytte transportmiddel i Same, sto hotellets egen Land rover å ventet på oss. Vi hadde ikke gitt beskjed om at vi kom. Men bilen sto der så fint og oppstilt og dro ikke lenge etter at vi ankom stedet. Det viste seg at selv om bilen var stappfull, var vi de eneste som skulle helt til Tona Lodge, alle andre gikk av lenge før.
Skrekkfilm-scenario 5
Veien opp til fjellet var helt øde samt i ganske dårlig stand. Faktisk var vei regnet bort flere steder. Av guidebøkene våre kom det også fram at det ikke var noe vits i å tenke på å dra til Pare uten 4WD, og at det er best å unngå stedet i regntida (det vil si nå).
Skrekkfilm-scenario 6
Da vi kom fram til hotellet var det ingen innsjekking. Vi hilste på noen som jobbet der, og ble fulgt rett til hytta vi skulle bo i. Ikke et navn, passnummer eller lignende ble forevist i løpet av helga.
Skrekkfilm-scenario 7
De fire andre som befant seg på hotellet, jobbet der. Det var direktøren i tillegg til guiden, kokken og en hyggelig ung dame som hjalp til med det litt av verdt. Det var ingen andre gjester på hotellet.
Skrekkfilm-scenario 8
Vi kom frem til Tona Lodge ved skumringstiden og det var ingen strøm ved hotellet.
Skrekkfilm-scenario 9
Hele den første kvelden, lynet og tordnet det i fjellene rundt oss.
Skrekkfilm-scenario 10
Det var fullmåne og vi kunne helt klart høre varulver i det fjerne. Det var helt sikkert ikke apekatter og villhunder.
Skrekkfilm-scenario 11
Fredag 13. Denne trenger vel ingen dypere forklaring. Og selv om ingen av oss egentlig er lettskremte, hjalp det ikke på etter at vi hadde skremt oss selv med skrekkfilm-scenario 1-10.
Skrekkfilm-scenario 12
På turene forsvant en etter en uten å si fra. Typisk!
Alle kom til rette igjen da, en etter en.
Skrekkfilm-scenario 13
Da turen gikk til Malameni Rock fikk vi høre at der drev de med ofring av spedbarn helt frem til 1930 pågrunn av overtro. Creepy! Kanskje greit at villagen fikk besøk av noen tyske misjonærer etter hvert.
På tross av alle skremmende hendelser i helga, var det ingenting som målte seg med turen ned igjen fra fjellet. Vi dro fra Gonja klokka 3 om natta, det er da den eneste landroveren kjører. Vi var ganske redde ned fjellsiden men kom fram til Korogwe i live.
Hai-salat
Jeg hadde vel aldri trodd at mitt første møte med en hai i Afrika skulle være på kjøkkenet i Korogwe. Dette møtet fant sted, da Hilde fant ut at det var en god idé å kjøpe hai på markedet i byen. Begrunnelse for beslutningen: Det var en annen person som også gjorde det, da kan det sikkert spises (i etterkant ser vi at det er godt mulig han kjøpte dette for å holde ville dyr langt unna hus og hjem!). Hilde er ingen dårlig kokk, det skal sies, men når hai-kjøttet havna i steikepanna, luktet det svidd hår, råtten fisk og død på en gang. Det var mildt sagt HELT jævlig!
Jeg har ikke akkurat vært forsiktig med hva jeg har spist her, og har vel blitt litt mobba for akkurat det også, både overmoden mango og råtten ananas har gått ned i tillegg til brent samosa og banan med kylling masala-krydder, men i dag sa det stopp, pastasalat med hai ville jeg ikke smake, ikke Madeleine heller. Frode smakte, men det meste av kjøttet gikk i søpla, mens Hilde spiste opp det hun hadde forsynt seg med. Usj og fy! Vi bestemte oss for å spise middag ute i bakgården i ettermiddag fordi lukta satt litt godt i nesa inne.
I skrivende stund ser mine tre samboere film i stua, et av Frodes røverkjøp i byen i dag, mens jeg skriver blogg og praksisrapport. Praksisrapporten er godt og vel halvferdig allerede faktisk. Vi skulle prøve å jobbe hardt og bli ferdige med rapporten denne uka, men nå drar vi nordover til Pare Mountains på torsdag i stede, slik at rapporten får vente. Vi gleder oss til fjelltur og ettersom vi har innsett at vi ikke kommer oss til Kilimanjaro på denne turen. Det er nå blitt mørkt og vindstille, og vi kjenner fortsatt lukta av haikjøtt i stua.
Jeg har ikke akkurat vært forsiktig med hva jeg har spist her, og har vel blitt litt mobba for akkurat det også, både overmoden mango og råtten ananas har gått ned i tillegg til brent samosa og banan med kylling masala-krydder, men i dag sa det stopp, pastasalat med hai ville jeg ikke smake, ikke Madeleine heller. Frode smakte, men det meste av kjøttet gikk i søpla, mens Hilde spiste opp det hun hadde forsynt seg med. Usj og fy! Vi bestemte oss for å spise middag ute i bakgården i ettermiddag fordi lukta satt litt godt i nesa inne.
I skrivende stund ser mine tre samboere film i stua, et av Frodes røverkjøp i byen i dag, mens jeg skriver blogg og praksisrapport. Praksisrapporten er godt og vel halvferdig allerede faktisk. Vi skulle prøve å jobbe hardt og bli ferdige med rapporten denne uka, men nå drar vi nordover til Pare Mountains på torsdag i stede, slik at rapporten får vente. Vi gleder oss til fjelltur og ettersom vi har innsett at vi ikke kommer oss til Kilimanjaro på denne turen. Det er nå blitt mørkt og vindstille, og vi kjenner fortsatt lukta av haikjøtt i stua.
mandag 9. mars 2009
Gry og Hilde på spa i Korogwe…
Dette kunne vært starten på en fantastisk blogg om massasje, lyden av rennende vann, rekreasjon, boblebad, frisk frukt og vann i store mengder. Det hadde blitt en veldig fin blogg, men selvfølgelig, bare full av løgn. Sannheten er den at Gry og Hilde var hjemme alene i dag og etter litt for mye sol, fikk vi en fantastisk idé: Vi skulle lage dusj i hagen.
*** Oppskrift på dusj ***
1 Vinåpner
2 En stykk vannflaske med 6 liters volum
3 Tau
4 Vann
5 Et tre i hagen
6 Såpe, sjampo og balsam
Nei vinåpneren er ikke til vinflaska, den er til å stikke masse små hull i toppa på 6-litersflaska. I bunnen på vannflaska lagde vi hull, før vi surra den med tau. Så hang vi flaska opp ned i treet vårt i hagen. Så var det bare å fylle på med vann i beholderen, og skyndte seg å ha i sjampo og balsam (ikke samtidig). Hvorfor gikk det egentlig 5 uker før vi tenke på dette?
Det var en god rekreasjonsdag med skriving av praksisrapport, masse kaffe, frukt, men det toppet seg da vi fiksa dusj, og med aprikos-skrubb og fellesdusj med Hilde i hagen! Det ble nok det nærmeste vi kommer spa på denne Afrika-turen!
*** Oppskrift på dusj ***
1 Vinåpner
2 En stykk vannflaske med 6 liters volum
3 Tau
4 Vann
5 Et tre i hagen
6 Såpe, sjampo og balsam
Nei vinåpneren er ikke til vinflaska, den er til å stikke masse små hull i toppa på 6-litersflaska. I bunnen på vannflaska lagde vi hull, før vi surra den med tau. Så hang vi flaska opp ned i treet vårt i hagen. Så var det bare å fylle på med vann i beholderen, og skyndte seg å ha i sjampo og balsam (ikke samtidig). Hvorfor gikk det egentlig 5 uker før vi tenke på dette?
Det var en god rekreasjonsdag med skriving av praksisrapport, masse kaffe, frukt, men det toppet seg da vi fiksa dusj, og med aprikos-skrubb og fellesdusj med Hilde i hagen! Det ble nok det nærmeste vi kommer spa på denne Afrika-turen!
Parents’ day!
Lørdag var det tid for Parents day ved skolen. Jeg vet ikke om det har blitt nevnt, men skolen og barnehagen jeg jobber på er en internatskole. De fleste av barna ved skolen og ca. halvparten av de i barnehagen, bor her. Mange av barna er små (de minste på internatet er 2 ½!) og i våre øyne overlatt til seg selv, men barna er utrolig dyktige på å ta vare på hverandre og kaller medelevene sine som søstre og brødre.
Skoleområdet ble i går rydda, kosta og shina, sko ble pussa, og kirkeklærne ble strøket, tilstandene minner om 17.mai hjemme i Norge. Det skal sies at barna har vært her siden begynnelsen av januar og ikke har sett foreldrene sine siden da. Og i morges satt det mange spente barn og ventet i spisesalen på skolen, da de fleste ikke visste om foreldrene kom eller ikke.
Forrige helg var vi i Tanga og fant oss Kangaer og stoff og har nå fått sydd oss Kitenge og Dele. På norsk: Tradisjonelle afrikanske kjoler! Disse hadde vi på oss i dag, og fikk kommentarer som ”You look smart”, ”You look like a real African woman” and ”You look so different!” (sistnevnte kommentar er også hørt etter å ha visst fram bilde av oss nydusja, rene og pene i Tanga forrige helg).
Det var ikke bare barna som var spente på hvordan dagen ville utarte seg, det sto en liten gjeng nordmenn og var ganske nysgjerrige også, når foreldre, tanter og onkler begynte å dukke opp. Barna var så glade, og det var umulig å holde tilbake gledestårene på barnas vegne når man så hvor opprømte og stolte de ble. Det var også en stor del som ikke fikk gjester, utrolig kjipt å se de henge i vinduene i spisesalen og lengte ut på gressplenen til de som hadde fått besøk.
Da dagen var over, var det varierte hvordan barna tok avskjeden med foreldrene, for mange var det bare en kjapp klem og et vink, før leken var i gang igjen på skolen, mens andre tok avskjeden litt tyngre. Det var liten trøst at nå er det bare tre uker til påskeferie for barna, og at de får være hjemme i hele april.
En ganske følelsesladd dag for liten og stor i Korogwe! Og selv blir jeg litt stressa av at det bare er tre uker til barna drar. Det blir utrolig trist å reise fra alle man har lyst til å ta med seg hjem.
Når barna drar, reiser vi fire videre nordover til Lusotho for å jobbe på et barnehjem en ukes tid, før det er tid for Ngorogoro og Serengeti-safari og påsketur til Zanzibar! Tiden flyr og det virker som vi snart skal hjem, noe jeg absolutt ikke er klar for, selv om dere der hjemme er savnet :)
Skoleområdet ble i går rydda, kosta og shina, sko ble pussa, og kirkeklærne ble strøket, tilstandene minner om 17.mai hjemme i Norge. Det skal sies at barna har vært her siden begynnelsen av januar og ikke har sett foreldrene sine siden da. Og i morges satt det mange spente barn og ventet i spisesalen på skolen, da de fleste ikke visste om foreldrene kom eller ikke.
Forrige helg var vi i Tanga og fant oss Kangaer og stoff og har nå fått sydd oss Kitenge og Dele. På norsk: Tradisjonelle afrikanske kjoler! Disse hadde vi på oss i dag, og fikk kommentarer som ”You look smart”, ”You look like a real African woman” and ”You look so different!” (sistnevnte kommentar er også hørt etter å ha visst fram bilde av oss nydusja, rene og pene i Tanga forrige helg).
Det var ikke bare barna som var spente på hvordan dagen ville utarte seg, det sto en liten gjeng nordmenn og var ganske nysgjerrige også, når foreldre, tanter og onkler begynte å dukke opp. Barna var så glade, og det var umulig å holde tilbake gledestårene på barnas vegne når man så hvor opprømte og stolte de ble. Det var også en stor del som ikke fikk gjester, utrolig kjipt å se de henge i vinduene i spisesalen og lengte ut på gressplenen til de som hadde fått besøk.
Da dagen var over, var det varierte hvordan barna tok avskjeden med foreldrene, for mange var det bare en kjapp klem og et vink, før leken var i gang igjen på skolen, mens andre tok avskjeden litt tyngre. Det var liten trøst at nå er det bare tre uker til påskeferie for barna, og at de får være hjemme i hele april.
En ganske følelsesladd dag for liten og stor i Korogwe! Og selv blir jeg litt stressa av at det bare er tre uker til barna drar. Det blir utrolig trist å reise fra alle man har lyst til å ta med seg hjem.
Når barna drar, reiser vi fire videre nordover til Lusotho for å jobbe på et barnehjem en ukes tid, før det er tid for Ngorogoro og Serengeti-safari og påsketur til Zanzibar! Tiden flyr og det virker som vi snart skal hjem, noe jeg absolutt ikke er klar for, selv om dere der hjemme er savnet :)
onsdag 4. mars 2009
En blogg om alt, ingenting og nytt telefonnummer!
Har nå gått til anskaffelse av en ny telefon, mitt nye nummer er +255 789082713. Så da er det bare å la meldingene og samtalene strømme på igjen.
Ellers er det lite å blogge om, selv om dagene flyr og det skjer noe hele tiden. Har begynt å få rutine på ting og tang her. Blitt bedre kjent med folk og by, slik at vi ikke får wazungu-priser lenger. Vi har også funnet noen små-sjapper i nærheten av huset vårt i Hills View, så vi sparer tid på å slippe å gå ned til byen for å handle. Vi har funnet en liten gate-restaurant som har blitt en favoritt, der har de lokale retter som Chips Mayai (chips med omelett), små kjøttspyd grilla på kull (omtrent det eneste vi spiser av kjøtt her nede) og nydelig iskald pasjonsfrukt juice som gjør godt på varme dager (alle dager).
For de av dere som husker min fantastiske samling av Toña øl-etikketter fra Nicaragua, kan jeg fortelle at jeg har startet samme greie her også. Hva gjør man ikke for kunsten! Problemet er bare det at her har de så sinnsykt mye god øl, og det er vanskelig å vite hvilke etiketter jeg skal samle på. Dette er selvfølgelig bare en unnskyldning for å drikke mer øl, men har bestemt meg for å laga tre forskjellige postere når jeg kommer hjem.
*** Foreløpig liste over god øl ***
1 Safari (Nydelig, minner om Dahls hjemme i Trondheim, bare litt kjedelig blå etikett)
2 Serengeti (God, og veldig fin svart og gull, leopardmønstret etikett!)
3 Ndovu (Elefant på Swahili, men tror ikke det har noe sammenheng med innholdet…)
4 Kilimanjaro (Litt lite smak, men funker fint når ”It’s Kili time!”)
Fortsatt gjenstår et par ølsorter, men det blir ikke tid til så mye øldrikking som man skulle ønske. Faktisk blir det lite tid til alt vi skulle gjort, begynner å se litt mørkt ut for mengden med skolearbeid som må gjøres i mai, da både praksisrapport og eksamensmappe skal inn i løpet av to-fire uker. Men pole-pole, mañana mañana, alt ordner seg for snille jenter og alt det der!
Lenge leve nasjonalromantikk når man er i utlandet! Gleder meg allerede til å komme hjem, selv om alt er bra og vi har det supert her, er det mye man plutselig savner med fedrelandet når man er borte fra det en stund. Åkei, nå er ikke lista mi under nevneverdig nasjonal-romantisk egentlig, men består bare av ting man savner sånn plutselig.
*** Glede seg til-liste ***
Hyttetur på Sonvatna
Dusj
Tapas med gode venner
Landsmøtet til StL
Vår i Trondheim
Første utepils på Solsiden
17.mai og bunad
Studentrådsstyret
Finne nytt sted å bo!
Sushi på Kyoto
Tur på Ladestien
Tirsdagskvelder med Bente og Katrine (tre på rad!)
Sommer på Hudøy
Ellers er det lite å blogge om, selv om dagene flyr og det skjer noe hele tiden. Har begynt å få rutine på ting og tang her. Blitt bedre kjent med folk og by, slik at vi ikke får wazungu-priser lenger. Vi har også funnet noen små-sjapper i nærheten av huset vårt i Hills View, så vi sparer tid på å slippe å gå ned til byen for å handle. Vi har funnet en liten gate-restaurant som har blitt en favoritt, der har de lokale retter som Chips Mayai (chips med omelett), små kjøttspyd grilla på kull (omtrent det eneste vi spiser av kjøtt her nede) og nydelig iskald pasjonsfrukt juice som gjør godt på varme dager (alle dager).
For de av dere som husker min fantastiske samling av Toña øl-etikketter fra Nicaragua, kan jeg fortelle at jeg har startet samme greie her også. Hva gjør man ikke for kunsten! Problemet er bare det at her har de så sinnsykt mye god øl, og det er vanskelig å vite hvilke etiketter jeg skal samle på. Dette er selvfølgelig bare en unnskyldning for å drikke mer øl, men har bestemt meg for å laga tre forskjellige postere når jeg kommer hjem.
*** Foreløpig liste over god øl ***
1 Safari (Nydelig, minner om Dahls hjemme i Trondheim, bare litt kjedelig blå etikett)
2 Serengeti (God, og veldig fin svart og gull, leopardmønstret etikett!)
3 Ndovu (Elefant på Swahili, men tror ikke det har noe sammenheng med innholdet…)
4 Kilimanjaro (Litt lite smak, men funker fint når ”It’s Kili time!”)
Fortsatt gjenstår et par ølsorter, men det blir ikke tid til så mye øldrikking som man skulle ønske. Faktisk blir det lite tid til alt vi skulle gjort, begynner å se litt mørkt ut for mengden med skolearbeid som må gjøres i mai, da både praksisrapport og eksamensmappe skal inn i løpet av to-fire uker. Men pole-pole, mañana mañana, alt ordner seg for snille jenter og alt det der!
Lenge leve nasjonalromantikk når man er i utlandet! Gleder meg allerede til å komme hjem, selv om alt er bra og vi har det supert her, er det mye man plutselig savner med fedrelandet når man er borte fra det en stund. Åkei, nå er ikke lista mi under nevneverdig nasjonal-romantisk egentlig, men består bare av ting man savner sånn plutselig.
*** Glede seg til-liste ***
Hyttetur på Sonvatna
Dusj
Tapas med gode venner
Landsmøtet til StL
Vår i Trondheim
Første utepils på Solsiden
17.mai og bunad
Studentrådsstyret
Finne nytt sted å bo!
Sushi på Kyoto
Tur på Ladestien
Tirsdagskvelder med Bente og Katrine (tre på rad!)
Sommer på Hudøy
Abonner på:
Innlegg (Atom)