South Pare Mountains

*** Original tittel på denne bloggen ***
Scary Pare Mountain, Friday the 13th, hostel og the hills have eyes (or just trees).
***

Ny tur nye muligheter. Denne helga gikk turen til Mbaga i South Pare Mountains. En fantastisk liten fjell-landsby rundt 1500 meter over havet. I Pare Mountains holder Pare-stammen til, der har de bodd isolert fra andre stammer i 600 år, omtrent uforstyrret før en gjeng tyske misjonærer fant fjellene og gjorde Mbaga til en misjonærstasjon. Nok fakta, og tilbake til turen vår:
Vi tok tidlig helg denne uka og dro fra Korogwe etter at vi var ferdige i barnehagen på torsdag. Først gikk turen til Same, før vi fikk plass i en overfylt landrover opp til Mbaga.

*** Gjett en gang ***
Hvor mange er det plass til i en landrover registrert for 10 personer?

Svar:
Det er ikke fullt før det er minst 19 passasjerer.
***

Det satt tre i fremsetet, fem i baksetet, åtte i lasterommet og tre på taket. Det ville vært plass til ganske mange flere på taket, hadde ikke landroveren også fungert som varetransport. Bilen fraktet mat for Tona Lodge i Mbaga, og hadde rasjonen for en hel uke på taket, minst!

Vi bodde på Tona Lodge, et lite eventyrlig backpacker-sted med utsikt over hele Mkomazi Game Reserve og nesten helt til Kenya. Lodgen er litt falleferdig, men har absolutt hele sjarmen i behold og selv om hele stedet kunne trengt noen strøk med maling, er et besøk absolutt å anbefale! Stedet arrangerer turer fra Lodgen og har guider som er vennlige og hjelpsomme!

Selv dro vi fredag på tur til Tona Moorlands og Malameni Rock. En tur som tok mellom seks og sju timer tur-retur. Det var en litt hard start med bakkeintervall uten like, men absolutt verdt det, selv om været var tåkete. Lørdag dro vi til Gonja for en overnatting der, fordi vi ville besøke Thornton Falls. Et 136 meter høyt fossefall. Det var verdt en lang og turbulent tur med nok en overfylt landrover. Dette var en kort tre timers tur, selv om det var nok siden vi var ganske stive og støle etter dagen før. Og vi spiste Tanzanias beste bananer på veien tilbake. Den typen som er veldig liten og smaker sitron og markjordbær (ja faktisk!!).

Kanskje har vi blitt litt paranoide i vårt eget selskap, men vi lurte alle på om det var ugler i mosen på denne turen. Siden vi møtte ugler på turen, men ingen mose, kan vi påstå at i Afrika, holder uglene bare til i trærne, og siden vi kom oss levende ned fra fjellene er det ingen grunn til bekymring, men det var det mange små episoder som gjorde at vi var litt skeptiske på forhånd:

Skrekkfilm-scenario 1
I 1929 forsvant et par dusin mennesker fra nabo-villagen her oppe i fjellene. Ingen vet hvor de ble av.

Skrekkfilm-scenario 2
Turen startet bra, alt gikk som smurt, solen skinte, fuglene sang og bussen var for en gangs skyld ikke overfylt!

Skrekkfilm-scenario 4
Da vi skulle bytte transportmiddel i Same, sto hotellets egen Land rover å ventet på oss. Vi hadde ikke gitt beskjed om at vi kom. Men bilen sto der så fint og oppstilt og dro ikke lenge etter at vi ankom stedet. Det viste seg at selv om bilen var stappfull, var vi de eneste som skulle helt til Tona Lodge, alle andre gikk av lenge før.

Skrekkfilm-scenario 5
Veien opp til fjellet var helt øde samt i ganske dårlig stand. Faktisk var vei regnet bort flere steder. Av guidebøkene våre kom det også fram at det ikke var noe vits i å tenke på å dra til Pare uten 4WD, og at det er best å unngå stedet i regntida (det vil si nå).

Skrekkfilm-scenario 6
Da vi kom fram til hotellet var det ingen innsjekking. Vi hilste på noen som jobbet der, og ble fulgt rett til hytta vi skulle bo i. Ikke et navn, passnummer eller lignende ble forevist i løpet av helga.

Skrekkfilm-scenario 7
De fire andre som befant seg på hotellet, jobbet der. Det var direktøren i tillegg til guiden, kokken og en hyggelig ung dame som hjalp til med det litt av verdt. Det var ingen andre gjester på hotellet.

Skrekkfilm-scenario 8
Vi kom frem til Tona Lodge ved skumringstiden og det var ingen strøm ved hotellet.

Skrekkfilm-scenario 9
Hele den første kvelden, lynet og tordnet det i fjellene rundt oss.

Skrekkfilm-scenario 10
Det var fullmåne og vi kunne helt klart høre varulver i det fjerne. Det var helt sikkert ikke apekatter og villhunder.

Skrekkfilm-scenario 11
Fredag 13. Denne trenger vel ingen dypere forklaring. Og selv om ingen av oss egentlig er lettskremte, hjalp det ikke på etter at vi hadde skremt oss selv med skrekkfilm-scenario 1-10.

Skrekkfilm-scenario 12
På turene forsvant en etter en uten å si fra. Typisk!
Alle kom til rette igjen da, en etter en.

Skrekkfilm-scenario 13
Da turen gikk til Malameni Rock fikk vi høre at der drev de med ofring av spedbarn helt frem til 1930 pågrunn av overtro. Creepy! Kanskje greit at villagen fikk besøk av noen tyske misjonærer etter hvert.


På tross av alle skremmende hendelser i helga, var det ingenting som målte seg med turen ned igjen fra fjellet. Vi dro fra Gonja klokka 3 om natta, det er da den eneste landroveren kjører. Vi var ganske redde ned fjellsiden men kom fram til Korogwe i live.