Sitter i knallfint paaskevaer paa Zanzibar og foretrekker strand og solkrem framfor bloggskriving. Oppdatering kommer - naar det passer seg. Til da maa dere ha riktig god paaske hjemme!
Her er jeg: www.kendwarocks.com
søndag 12. april 2009
lørdag 21. mars 2009
Bilder
Her kommer noen bilder fra Tanzania:
Huset vårt i Korogwe
Fjelltur i Korogwe
Pangani
Fjelltur til Pare Mountains
Lushoto og Irente View
mandag 16. mars 2009
South Pare Mountains
*** Original tittel på denne bloggen ***
Scary Pare Mountain, Friday the 13th, hostel og the hills have eyes (or just trees).
***
Ny tur nye muligheter. Denne helga gikk turen til Mbaga i South Pare Mountains. En fantastisk liten fjell-landsby rundt 1500 meter over havet. I Pare Mountains holder Pare-stammen til, der har de bodd isolert fra andre stammer i 600 år, omtrent uforstyrret før en gjeng tyske misjonærer fant fjellene og gjorde Mbaga til en misjonærstasjon. Nok fakta, og tilbake til turen vår:
Vi tok tidlig helg denne uka og dro fra Korogwe etter at vi var ferdige i barnehagen på torsdag. Først gikk turen til Same, før vi fikk plass i en overfylt landrover opp til Mbaga.
*** Gjett en gang ***
Hvor mange er det plass til i en landrover registrert for 10 personer?
Svar:
Det er ikke fullt før det er minst 19 passasjerer.
***
Det satt tre i fremsetet, fem i baksetet, åtte i lasterommet og tre på taket. Det ville vært plass til ganske mange flere på taket, hadde ikke landroveren også fungert som varetransport. Bilen fraktet mat for Tona Lodge i Mbaga, og hadde rasjonen for en hel uke på taket, minst!
Vi bodde på Tona Lodge, et lite eventyrlig backpacker-sted med utsikt over hele Mkomazi Game Reserve og nesten helt til Kenya. Lodgen er litt falleferdig, men har absolutt hele sjarmen i behold og selv om hele stedet kunne trengt noen strøk med maling, er et besøk absolutt å anbefale! Stedet arrangerer turer fra Lodgen og har guider som er vennlige og hjelpsomme!
Selv dro vi fredag på tur til Tona Moorlands og Malameni Rock. En tur som tok mellom seks og sju timer tur-retur. Det var en litt hard start med bakkeintervall uten like, men absolutt verdt det, selv om været var tåkete. Lørdag dro vi til Gonja for en overnatting der, fordi vi ville besøke Thornton Falls. Et 136 meter høyt fossefall. Det var verdt en lang og turbulent tur med nok en overfylt landrover. Dette var en kort tre timers tur, selv om det var nok siden vi var ganske stive og støle etter dagen før. Og vi spiste Tanzanias beste bananer på veien tilbake. Den typen som er veldig liten og smaker sitron og markjordbær (ja faktisk!!).
Kanskje har vi blitt litt paranoide i vårt eget selskap, men vi lurte alle på om det var ugler i mosen på denne turen. Siden vi møtte ugler på turen, men ingen mose, kan vi påstå at i Afrika, holder uglene bare til i trærne, og siden vi kom oss levende ned fra fjellene er det ingen grunn til bekymring, men det var det mange små episoder som gjorde at vi var litt skeptiske på forhånd:
Skrekkfilm-scenario 1
I 1929 forsvant et par dusin mennesker fra nabo-villagen her oppe i fjellene. Ingen vet hvor de ble av.
Skrekkfilm-scenario 2
Turen startet bra, alt gikk som smurt, solen skinte, fuglene sang og bussen var for en gangs skyld ikke overfylt!
Skrekkfilm-scenario 4
Da vi skulle bytte transportmiddel i Same, sto hotellets egen Land rover å ventet på oss. Vi hadde ikke gitt beskjed om at vi kom. Men bilen sto der så fint og oppstilt og dro ikke lenge etter at vi ankom stedet. Det viste seg at selv om bilen var stappfull, var vi de eneste som skulle helt til Tona Lodge, alle andre gikk av lenge før.
Skrekkfilm-scenario 5
Veien opp til fjellet var helt øde samt i ganske dårlig stand. Faktisk var vei regnet bort flere steder. Av guidebøkene våre kom det også fram at det ikke var noe vits i å tenke på å dra til Pare uten 4WD, og at det er best å unngå stedet i regntida (det vil si nå).
Skrekkfilm-scenario 6
Da vi kom fram til hotellet var det ingen innsjekking. Vi hilste på noen som jobbet der, og ble fulgt rett til hytta vi skulle bo i. Ikke et navn, passnummer eller lignende ble forevist i løpet av helga.
Skrekkfilm-scenario 7
De fire andre som befant seg på hotellet, jobbet der. Det var direktøren i tillegg til guiden, kokken og en hyggelig ung dame som hjalp til med det litt av verdt. Det var ingen andre gjester på hotellet.
Skrekkfilm-scenario 8
Vi kom frem til Tona Lodge ved skumringstiden og det var ingen strøm ved hotellet.
Skrekkfilm-scenario 9
Hele den første kvelden, lynet og tordnet det i fjellene rundt oss.
Skrekkfilm-scenario 10
Det var fullmåne og vi kunne helt klart høre varulver i det fjerne. Det var helt sikkert ikke apekatter og villhunder.
Skrekkfilm-scenario 11
Fredag 13. Denne trenger vel ingen dypere forklaring. Og selv om ingen av oss egentlig er lettskremte, hjalp det ikke på etter at vi hadde skremt oss selv med skrekkfilm-scenario 1-10.
Skrekkfilm-scenario 12
På turene forsvant en etter en uten å si fra. Typisk!
Alle kom til rette igjen da, en etter en.
Skrekkfilm-scenario 13
Da turen gikk til Malameni Rock fikk vi høre at der drev de med ofring av spedbarn helt frem til 1930 pågrunn av overtro. Creepy! Kanskje greit at villagen fikk besøk av noen tyske misjonærer etter hvert.
På tross av alle skremmende hendelser i helga, var det ingenting som målte seg med turen ned igjen fra fjellet. Vi dro fra Gonja klokka 3 om natta, det er da den eneste landroveren kjører. Vi var ganske redde ned fjellsiden men kom fram til Korogwe i live.
Scary Pare Mountain, Friday the 13th, hostel og the hills have eyes (or just trees).
***
Ny tur nye muligheter. Denne helga gikk turen til Mbaga i South Pare Mountains. En fantastisk liten fjell-landsby rundt 1500 meter over havet. I Pare Mountains holder Pare-stammen til, der har de bodd isolert fra andre stammer i 600 år, omtrent uforstyrret før en gjeng tyske misjonærer fant fjellene og gjorde Mbaga til en misjonærstasjon. Nok fakta, og tilbake til turen vår:
Vi tok tidlig helg denne uka og dro fra Korogwe etter at vi var ferdige i barnehagen på torsdag. Først gikk turen til Same, før vi fikk plass i en overfylt landrover opp til Mbaga.
*** Gjett en gang ***
Hvor mange er det plass til i en landrover registrert for 10 personer?
Svar:
Det er ikke fullt før det er minst 19 passasjerer.
***
Det satt tre i fremsetet, fem i baksetet, åtte i lasterommet og tre på taket. Det ville vært plass til ganske mange flere på taket, hadde ikke landroveren også fungert som varetransport. Bilen fraktet mat for Tona Lodge i Mbaga, og hadde rasjonen for en hel uke på taket, minst!
Vi bodde på Tona Lodge, et lite eventyrlig backpacker-sted med utsikt over hele Mkomazi Game Reserve og nesten helt til Kenya. Lodgen er litt falleferdig, men har absolutt hele sjarmen i behold og selv om hele stedet kunne trengt noen strøk med maling, er et besøk absolutt å anbefale! Stedet arrangerer turer fra Lodgen og har guider som er vennlige og hjelpsomme!
Selv dro vi fredag på tur til Tona Moorlands og Malameni Rock. En tur som tok mellom seks og sju timer tur-retur. Det var en litt hard start med bakkeintervall uten like, men absolutt verdt det, selv om været var tåkete. Lørdag dro vi til Gonja for en overnatting der, fordi vi ville besøke Thornton Falls. Et 136 meter høyt fossefall. Det var verdt en lang og turbulent tur med nok en overfylt landrover. Dette var en kort tre timers tur, selv om det var nok siden vi var ganske stive og støle etter dagen før. Og vi spiste Tanzanias beste bananer på veien tilbake. Den typen som er veldig liten og smaker sitron og markjordbær (ja faktisk!!).
Kanskje har vi blitt litt paranoide i vårt eget selskap, men vi lurte alle på om det var ugler i mosen på denne turen. Siden vi møtte ugler på turen, men ingen mose, kan vi påstå at i Afrika, holder uglene bare til i trærne, og siden vi kom oss levende ned fra fjellene er det ingen grunn til bekymring, men det var det mange små episoder som gjorde at vi var litt skeptiske på forhånd:
Skrekkfilm-scenario 1
I 1929 forsvant et par dusin mennesker fra nabo-villagen her oppe i fjellene. Ingen vet hvor de ble av.
Skrekkfilm-scenario 2
Turen startet bra, alt gikk som smurt, solen skinte, fuglene sang og bussen var for en gangs skyld ikke overfylt!
Skrekkfilm-scenario 4
Da vi skulle bytte transportmiddel i Same, sto hotellets egen Land rover å ventet på oss. Vi hadde ikke gitt beskjed om at vi kom. Men bilen sto der så fint og oppstilt og dro ikke lenge etter at vi ankom stedet. Det viste seg at selv om bilen var stappfull, var vi de eneste som skulle helt til Tona Lodge, alle andre gikk av lenge før.
Skrekkfilm-scenario 5
Veien opp til fjellet var helt øde samt i ganske dårlig stand. Faktisk var vei regnet bort flere steder. Av guidebøkene våre kom det også fram at det ikke var noe vits i å tenke på å dra til Pare uten 4WD, og at det er best å unngå stedet i regntida (det vil si nå).
Skrekkfilm-scenario 6
Da vi kom fram til hotellet var det ingen innsjekking. Vi hilste på noen som jobbet der, og ble fulgt rett til hytta vi skulle bo i. Ikke et navn, passnummer eller lignende ble forevist i løpet av helga.
Skrekkfilm-scenario 7
De fire andre som befant seg på hotellet, jobbet der. Det var direktøren i tillegg til guiden, kokken og en hyggelig ung dame som hjalp til med det litt av verdt. Det var ingen andre gjester på hotellet.
Skrekkfilm-scenario 8
Vi kom frem til Tona Lodge ved skumringstiden og det var ingen strøm ved hotellet.
Skrekkfilm-scenario 9
Hele den første kvelden, lynet og tordnet det i fjellene rundt oss.
Skrekkfilm-scenario 10
Det var fullmåne og vi kunne helt klart høre varulver i det fjerne. Det var helt sikkert ikke apekatter og villhunder.
Skrekkfilm-scenario 11
Fredag 13. Denne trenger vel ingen dypere forklaring. Og selv om ingen av oss egentlig er lettskremte, hjalp det ikke på etter at vi hadde skremt oss selv med skrekkfilm-scenario 1-10.
Skrekkfilm-scenario 12
På turene forsvant en etter en uten å si fra. Typisk!
Alle kom til rette igjen da, en etter en.
Skrekkfilm-scenario 13
Da turen gikk til Malameni Rock fikk vi høre at der drev de med ofring av spedbarn helt frem til 1930 pågrunn av overtro. Creepy! Kanskje greit at villagen fikk besøk av noen tyske misjonærer etter hvert.
På tross av alle skremmende hendelser i helga, var det ingenting som målte seg med turen ned igjen fra fjellet. Vi dro fra Gonja klokka 3 om natta, det er da den eneste landroveren kjører. Vi var ganske redde ned fjellsiden men kom fram til Korogwe i live.
Hai-salat
Jeg hadde vel aldri trodd at mitt første møte med en hai i Afrika skulle være på kjøkkenet i Korogwe. Dette møtet fant sted, da Hilde fant ut at det var en god idé å kjøpe hai på markedet i byen. Begrunnelse for beslutningen: Det var en annen person som også gjorde det, da kan det sikkert spises (i etterkant ser vi at det er godt mulig han kjøpte dette for å holde ville dyr langt unna hus og hjem!). Hilde er ingen dårlig kokk, det skal sies, men når hai-kjøttet havna i steikepanna, luktet det svidd hår, råtten fisk og død på en gang. Det var mildt sagt HELT jævlig!
Jeg har ikke akkurat vært forsiktig med hva jeg har spist her, og har vel blitt litt mobba for akkurat det også, både overmoden mango og råtten ananas har gått ned i tillegg til brent samosa og banan med kylling masala-krydder, men i dag sa det stopp, pastasalat med hai ville jeg ikke smake, ikke Madeleine heller. Frode smakte, men det meste av kjøttet gikk i søpla, mens Hilde spiste opp det hun hadde forsynt seg med. Usj og fy! Vi bestemte oss for å spise middag ute i bakgården i ettermiddag fordi lukta satt litt godt i nesa inne.
I skrivende stund ser mine tre samboere film i stua, et av Frodes røverkjøp i byen i dag, mens jeg skriver blogg og praksisrapport. Praksisrapporten er godt og vel halvferdig allerede faktisk. Vi skulle prøve å jobbe hardt og bli ferdige med rapporten denne uka, men nå drar vi nordover til Pare Mountains på torsdag i stede, slik at rapporten får vente. Vi gleder oss til fjelltur og ettersom vi har innsett at vi ikke kommer oss til Kilimanjaro på denne turen. Det er nå blitt mørkt og vindstille, og vi kjenner fortsatt lukta av haikjøtt i stua.
Jeg har ikke akkurat vært forsiktig med hva jeg har spist her, og har vel blitt litt mobba for akkurat det også, både overmoden mango og råtten ananas har gått ned i tillegg til brent samosa og banan med kylling masala-krydder, men i dag sa det stopp, pastasalat med hai ville jeg ikke smake, ikke Madeleine heller. Frode smakte, men det meste av kjøttet gikk i søpla, mens Hilde spiste opp det hun hadde forsynt seg med. Usj og fy! Vi bestemte oss for å spise middag ute i bakgården i ettermiddag fordi lukta satt litt godt i nesa inne.
I skrivende stund ser mine tre samboere film i stua, et av Frodes røverkjøp i byen i dag, mens jeg skriver blogg og praksisrapport. Praksisrapporten er godt og vel halvferdig allerede faktisk. Vi skulle prøve å jobbe hardt og bli ferdige med rapporten denne uka, men nå drar vi nordover til Pare Mountains på torsdag i stede, slik at rapporten får vente. Vi gleder oss til fjelltur og ettersom vi har innsett at vi ikke kommer oss til Kilimanjaro på denne turen. Det er nå blitt mørkt og vindstille, og vi kjenner fortsatt lukta av haikjøtt i stua.
mandag 9. mars 2009
Gry og Hilde på spa i Korogwe…
Dette kunne vært starten på en fantastisk blogg om massasje, lyden av rennende vann, rekreasjon, boblebad, frisk frukt og vann i store mengder. Det hadde blitt en veldig fin blogg, men selvfølgelig, bare full av løgn. Sannheten er den at Gry og Hilde var hjemme alene i dag og etter litt for mye sol, fikk vi en fantastisk idé: Vi skulle lage dusj i hagen.
*** Oppskrift på dusj ***
1 Vinåpner
2 En stykk vannflaske med 6 liters volum
3 Tau
4 Vann
5 Et tre i hagen
6 Såpe, sjampo og balsam
Nei vinåpneren er ikke til vinflaska, den er til å stikke masse små hull i toppa på 6-litersflaska. I bunnen på vannflaska lagde vi hull, før vi surra den med tau. Så hang vi flaska opp ned i treet vårt i hagen. Så var det bare å fylle på med vann i beholderen, og skyndte seg å ha i sjampo og balsam (ikke samtidig). Hvorfor gikk det egentlig 5 uker før vi tenke på dette?
Det var en god rekreasjonsdag med skriving av praksisrapport, masse kaffe, frukt, men det toppet seg da vi fiksa dusj, og med aprikos-skrubb og fellesdusj med Hilde i hagen! Det ble nok det nærmeste vi kommer spa på denne Afrika-turen!
*** Oppskrift på dusj ***
1 Vinåpner
2 En stykk vannflaske med 6 liters volum
3 Tau
4 Vann
5 Et tre i hagen
6 Såpe, sjampo og balsam
Nei vinåpneren er ikke til vinflaska, den er til å stikke masse små hull i toppa på 6-litersflaska. I bunnen på vannflaska lagde vi hull, før vi surra den med tau. Så hang vi flaska opp ned i treet vårt i hagen. Så var det bare å fylle på med vann i beholderen, og skyndte seg å ha i sjampo og balsam (ikke samtidig). Hvorfor gikk det egentlig 5 uker før vi tenke på dette?
Det var en god rekreasjonsdag med skriving av praksisrapport, masse kaffe, frukt, men det toppet seg da vi fiksa dusj, og med aprikos-skrubb og fellesdusj med Hilde i hagen! Det ble nok det nærmeste vi kommer spa på denne Afrika-turen!
Parents’ day!
Lørdag var det tid for Parents day ved skolen. Jeg vet ikke om det har blitt nevnt, men skolen og barnehagen jeg jobber på er en internatskole. De fleste av barna ved skolen og ca. halvparten av de i barnehagen, bor her. Mange av barna er små (de minste på internatet er 2 ½!) og i våre øyne overlatt til seg selv, men barna er utrolig dyktige på å ta vare på hverandre og kaller medelevene sine som søstre og brødre.
Skoleområdet ble i går rydda, kosta og shina, sko ble pussa, og kirkeklærne ble strøket, tilstandene minner om 17.mai hjemme i Norge. Det skal sies at barna har vært her siden begynnelsen av januar og ikke har sett foreldrene sine siden da. Og i morges satt det mange spente barn og ventet i spisesalen på skolen, da de fleste ikke visste om foreldrene kom eller ikke.
Forrige helg var vi i Tanga og fant oss Kangaer og stoff og har nå fått sydd oss Kitenge og Dele. På norsk: Tradisjonelle afrikanske kjoler! Disse hadde vi på oss i dag, og fikk kommentarer som ”You look smart”, ”You look like a real African woman” and ”You look so different!” (sistnevnte kommentar er også hørt etter å ha visst fram bilde av oss nydusja, rene og pene i Tanga forrige helg).
Det var ikke bare barna som var spente på hvordan dagen ville utarte seg, det sto en liten gjeng nordmenn og var ganske nysgjerrige også, når foreldre, tanter og onkler begynte å dukke opp. Barna var så glade, og det var umulig å holde tilbake gledestårene på barnas vegne når man så hvor opprømte og stolte de ble. Det var også en stor del som ikke fikk gjester, utrolig kjipt å se de henge i vinduene i spisesalen og lengte ut på gressplenen til de som hadde fått besøk.
Da dagen var over, var det varierte hvordan barna tok avskjeden med foreldrene, for mange var det bare en kjapp klem og et vink, før leken var i gang igjen på skolen, mens andre tok avskjeden litt tyngre. Det var liten trøst at nå er det bare tre uker til påskeferie for barna, og at de får være hjemme i hele april.
En ganske følelsesladd dag for liten og stor i Korogwe! Og selv blir jeg litt stressa av at det bare er tre uker til barna drar. Det blir utrolig trist å reise fra alle man har lyst til å ta med seg hjem.
Når barna drar, reiser vi fire videre nordover til Lusotho for å jobbe på et barnehjem en ukes tid, før det er tid for Ngorogoro og Serengeti-safari og påsketur til Zanzibar! Tiden flyr og det virker som vi snart skal hjem, noe jeg absolutt ikke er klar for, selv om dere der hjemme er savnet :)
Skoleområdet ble i går rydda, kosta og shina, sko ble pussa, og kirkeklærne ble strøket, tilstandene minner om 17.mai hjemme i Norge. Det skal sies at barna har vært her siden begynnelsen av januar og ikke har sett foreldrene sine siden da. Og i morges satt det mange spente barn og ventet i spisesalen på skolen, da de fleste ikke visste om foreldrene kom eller ikke.
Forrige helg var vi i Tanga og fant oss Kangaer og stoff og har nå fått sydd oss Kitenge og Dele. På norsk: Tradisjonelle afrikanske kjoler! Disse hadde vi på oss i dag, og fikk kommentarer som ”You look smart”, ”You look like a real African woman” and ”You look so different!” (sistnevnte kommentar er også hørt etter å ha visst fram bilde av oss nydusja, rene og pene i Tanga forrige helg).
Det var ikke bare barna som var spente på hvordan dagen ville utarte seg, det sto en liten gjeng nordmenn og var ganske nysgjerrige også, når foreldre, tanter og onkler begynte å dukke opp. Barna var så glade, og det var umulig å holde tilbake gledestårene på barnas vegne når man så hvor opprømte og stolte de ble. Det var også en stor del som ikke fikk gjester, utrolig kjipt å se de henge i vinduene i spisesalen og lengte ut på gressplenen til de som hadde fått besøk.
Da dagen var over, var det varierte hvordan barna tok avskjeden med foreldrene, for mange var det bare en kjapp klem og et vink, før leken var i gang igjen på skolen, mens andre tok avskjeden litt tyngre. Det var liten trøst at nå er det bare tre uker til påskeferie for barna, og at de får være hjemme i hele april.
En ganske følelsesladd dag for liten og stor i Korogwe! Og selv blir jeg litt stressa av at det bare er tre uker til barna drar. Det blir utrolig trist å reise fra alle man har lyst til å ta med seg hjem.
Når barna drar, reiser vi fire videre nordover til Lusotho for å jobbe på et barnehjem en ukes tid, før det er tid for Ngorogoro og Serengeti-safari og påsketur til Zanzibar! Tiden flyr og det virker som vi snart skal hjem, noe jeg absolutt ikke er klar for, selv om dere der hjemme er savnet :)
onsdag 4. mars 2009
En blogg om alt, ingenting og nytt telefonnummer!
Har nå gått til anskaffelse av en ny telefon, mitt nye nummer er +255 789082713. Så da er det bare å la meldingene og samtalene strømme på igjen.
Ellers er det lite å blogge om, selv om dagene flyr og det skjer noe hele tiden. Har begynt å få rutine på ting og tang her. Blitt bedre kjent med folk og by, slik at vi ikke får wazungu-priser lenger. Vi har også funnet noen små-sjapper i nærheten av huset vårt i Hills View, så vi sparer tid på å slippe å gå ned til byen for å handle. Vi har funnet en liten gate-restaurant som har blitt en favoritt, der har de lokale retter som Chips Mayai (chips med omelett), små kjøttspyd grilla på kull (omtrent det eneste vi spiser av kjøtt her nede) og nydelig iskald pasjonsfrukt juice som gjør godt på varme dager (alle dager).
For de av dere som husker min fantastiske samling av Toña øl-etikketter fra Nicaragua, kan jeg fortelle at jeg har startet samme greie her også. Hva gjør man ikke for kunsten! Problemet er bare det at her har de så sinnsykt mye god øl, og det er vanskelig å vite hvilke etiketter jeg skal samle på. Dette er selvfølgelig bare en unnskyldning for å drikke mer øl, men har bestemt meg for å laga tre forskjellige postere når jeg kommer hjem.
*** Foreløpig liste over god øl ***
1 Safari (Nydelig, minner om Dahls hjemme i Trondheim, bare litt kjedelig blå etikett)
2 Serengeti (God, og veldig fin svart og gull, leopardmønstret etikett!)
3 Ndovu (Elefant på Swahili, men tror ikke det har noe sammenheng med innholdet…)
4 Kilimanjaro (Litt lite smak, men funker fint når ”It’s Kili time!”)
Fortsatt gjenstår et par ølsorter, men det blir ikke tid til så mye øldrikking som man skulle ønske. Faktisk blir det lite tid til alt vi skulle gjort, begynner å se litt mørkt ut for mengden med skolearbeid som må gjøres i mai, da både praksisrapport og eksamensmappe skal inn i løpet av to-fire uker. Men pole-pole, mañana mañana, alt ordner seg for snille jenter og alt det der!
Lenge leve nasjonalromantikk når man er i utlandet! Gleder meg allerede til å komme hjem, selv om alt er bra og vi har det supert her, er det mye man plutselig savner med fedrelandet når man er borte fra det en stund. Åkei, nå er ikke lista mi under nevneverdig nasjonal-romantisk egentlig, men består bare av ting man savner sånn plutselig.
*** Glede seg til-liste ***
Hyttetur på Sonvatna
Dusj
Tapas med gode venner
Landsmøtet til StL
Vår i Trondheim
Første utepils på Solsiden
17.mai og bunad
Studentrådsstyret
Finne nytt sted å bo!
Sushi på Kyoto
Tur på Ladestien
Tirsdagskvelder med Bente og Katrine (tre på rad!)
Sommer på Hudøy
Ellers er det lite å blogge om, selv om dagene flyr og det skjer noe hele tiden. Har begynt å få rutine på ting og tang her. Blitt bedre kjent med folk og by, slik at vi ikke får wazungu-priser lenger. Vi har også funnet noen små-sjapper i nærheten av huset vårt i Hills View, så vi sparer tid på å slippe å gå ned til byen for å handle. Vi har funnet en liten gate-restaurant som har blitt en favoritt, der har de lokale retter som Chips Mayai (chips med omelett), små kjøttspyd grilla på kull (omtrent det eneste vi spiser av kjøtt her nede) og nydelig iskald pasjonsfrukt juice som gjør godt på varme dager (alle dager).
For de av dere som husker min fantastiske samling av Toña øl-etikketter fra Nicaragua, kan jeg fortelle at jeg har startet samme greie her også. Hva gjør man ikke for kunsten! Problemet er bare det at her har de så sinnsykt mye god øl, og det er vanskelig å vite hvilke etiketter jeg skal samle på. Dette er selvfølgelig bare en unnskyldning for å drikke mer øl, men har bestemt meg for å laga tre forskjellige postere når jeg kommer hjem.
*** Foreløpig liste over god øl ***
1 Safari (Nydelig, minner om Dahls hjemme i Trondheim, bare litt kjedelig blå etikett)
2 Serengeti (God, og veldig fin svart og gull, leopardmønstret etikett!)
3 Ndovu (Elefant på Swahili, men tror ikke det har noe sammenheng med innholdet…)
4 Kilimanjaro (Litt lite smak, men funker fint når ”It’s Kili time!”)
Fortsatt gjenstår et par ølsorter, men det blir ikke tid til så mye øldrikking som man skulle ønske. Faktisk blir det lite tid til alt vi skulle gjort, begynner å se litt mørkt ut for mengden med skolearbeid som må gjøres i mai, da både praksisrapport og eksamensmappe skal inn i løpet av to-fire uker. Men pole-pole, mañana mañana, alt ordner seg for snille jenter og alt det der!
Lenge leve nasjonalromantikk når man er i utlandet! Gleder meg allerede til å komme hjem, selv om alt er bra og vi har det supert her, er det mye man plutselig savner med fedrelandet når man er borte fra det en stund. Åkei, nå er ikke lista mi under nevneverdig nasjonal-romantisk egentlig, men består bare av ting man savner sånn plutselig.
*** Glede seg til-liste ***
Hyttetur på Sonvatna
Dusj
Tapas med gode venner
Landsmøtet til StL
Vår i Trondheim
Første utepils på Solsiden
17.mai og bunad
Studentrådsstyret
Finne nytt sted å bo!
Sushi på Kyoto
Tur på Ladestien
Tirsdagskvelder med Bente og Katrine (tre på rad!)
Sommer på Hudøy
tirsdag 24. februar 2009
Snorking og snorkling
I helga dro vi på tur til Pangani, en liten by ved kysten et par timers busstur sør for Tanga.
Hadde en rolig og avslappende helg, samtidig som den var innholdsrik. Lørdagen dro vi på snorkletur til en sandbank som lå en times båttur ut fra byen. En båttur som holdt på å ta knekken på meg, selv om jeg vanligvis ikke blir kvalm av å være i båt. Kvalmen var fort glemt, og vi hadde en fantastisk snorkleopplevelse, så både nemofisk og tunfisk, masse koraler og blå sjøstjerna, ganske vilt!
Pangani ligger som sagt ved kysten, og kysten av Tanzania bærer preg av islam. På bussturen på vei til Pangani tenkte jeg at det var ganske kult å være i et muslimsk land egentlig. Vi hadde ikke tenkt på at vi kanskje hadde med oss litt upassende klær for anledningen. Ingen klær som vi bruker daglig i barnehagen, som dekker skuldre og knær, bare korte skjørt og singletter. Vi skulle jo på strand-tur! Det var ikke særlig kult å vandre rundt i byen og føle seg så naken, når alle andre vandrer rundt i heldekkende antrekk fra topp til tå, burka og hijab. Men det har vi lært nå og må skaffe oss en fargerik afrikansk kanga snart!
Ellers lite nytt å fortelle. Håper alt er bra hjemme.
Kom til å tenke på det at familien Fornes er spredd over alle kontinenter denne måneden. Pappa er i Australia, mamma og søss hjemme i Europa, Gunnar i Amerika og jeg i Afrika! (Dessuten er mormor i Sør-Amerika, og en tante i Asia!) Kanskje er det genetisk å ikke klare å holde seg hjemme over lenger tid...
Hadde en rolig og avslappende helg, samtidig som den var innholdsrik. Lørdagen dro vi på snorkletur til en sandbank som lå en times båttur ut fra byen. En båttur som holdt på å ta knekken på meg, selv om jeg vanligvis ikke blir kvalm av å være i båt. Kvalmen var fort glemt, og vi hadde en fantastisk snorkleopplevelse, så både nemofisk og tunfisk, masse koraler og blå sjøstjerna, ganske vilt!
Pangani ligger som sagt ved kysten, og kysten av Tanzania bærer preg av islam. På bussturen på vei til Pangani tenkte jeg at det var ganske kult å være i et muslimsk land egentlig. Vi hadde ikke tenkt på at vi kanskje hadde med oss litt upassende klær for anledningen. Ingen klær som vi bruker daglig i barnehagen, som dekker skuldre og knær, bare korte skjørt og singletter. Vi skulle jo på strand-tur! Det var ikke særlig kult å vandre rundt i byen og føle seg så naken, når alle andre vandrer rundt i heldekkende antrekk fra topp til tå, burka og hijab. Men det har vi lært nå og må skaffe oss en fargerik afrikansk kanga snart!
Ellers lite nytt å fortelle. Håper alt er bra hjemme.
Kom til å tenke på det at familien Fornes er spredd over alle kontinenter denne måneden. Pappa er i Australia, mamma og søss hjemme i Europa, Gunnar i Amerika og jeg i Afrika! (Dessuten er mormor i Sør-Amerika, og en tante i Asia!) Kanskje er det genetisk å ikke klare å holde seg hjemme over lenger tid...
Regn = dusj!
Okei, denne bloggen er to-delt. Del 1 er skrevet vel uvitende om del 2 kom til å inntreffe senere på kvelden!
Del 1:
I dag regna det, og vi benytta anledningen til å dusje ute, vaske håret, og fylle en mengde flasker med vann til å skylle ned i do. Veldig fornøyd med det, selv om naboene må tro vi er gale som spratt rundt i bikini i bakgården alle sammen. Det har de kanskje rett i, men noe skjer med deg når du ikke har dusja på 10 dager eller noe sånt. Det var uansett veldig godt med en dusj og tror ikke dette med regntid skal bli så dumt. Selv om veiene blir litt gjørmete her.
Del 2:
I kveld satt vi hjemme og gjorde skolearbeid og ante fred og ingen fare. Plutselig(!) hørte vi noe som kunne ligne på lyden av regn, samtidig som det hørtes ut som en skrapelyd på døra. Merkelig nok, da man skulle tro det hadde regna fra seg tidligere på dagen. Så fikk vi øye på en øyenstikker som hadde kommet seg inn i stua og fløy rundt opp i taket vårt.
Så rart at denne lille skapningen kunne lage så mye bråk utenfor tenkte vi, men så fikk vi besøk av enda en, og en til, og en til. I løpet av de neste minuttene hadde vi 500 her og det er knapt en overdrivelse!
Det viste seg at dette ikke var øyenstikkere, det var maur. Ja du har lest riktig tidligere, de kom flygende inn. Dette var flygemaur! Jeg ante ikke at det fantes noe som het det, men det gjør det altså og de kommer med regn-tida. Altså hadde vi all grunn til å ha ambivalte følelser angående regntid.
For oss så føltes som om vi uventet var blitt hovedpersoner i en elendig skrekkfilm. Vi jentene sto i stua og spraya insektsspray, ropte og hylte, samtidig som Frode prøvde å koste vekk de få som døde. Det var ikke så lett å ta livet av disse krekene med insektsspray, de mista bare vingene og begynte å krype opp vegger og sånn (de mista ikke vingene fordi de ble spraya, men det er visstnok det de gjør). Det hele var en sjokkartet opplevelse.
Vi var de eneste i nabolaget som hylte av skrekk, alle andre ropte av glede, fordi flygemaur er en delikatesse og protein-bombe! Naboene våre ble glade for å få stå under utelampa vår og fange de som ble tiltrukket av lyset, og lovte at dagen etter skulle vi få smake på delikatessen.
Neste dag så hele nabolaget ut som et skrekkfilm-scenario seg hør og bør dagen derpå med bakken dekt av insekts-vinger over alt! På vei hjem fra barnehagen ble vi ropt inn til naboene og fikk smake på rista-maur. Det smakte ikke noe særlig, ikke fordi det ikke var godt, det bare smakte ingenting, minnet litt om puffet ris. Maur er oppskrytt, men har kanskje fått dekt proteinbehovet for dagen.
Del 1:
I dag regna det, og vi benytta anledningen til å dusje ute, vaske håret, og fylle en mengde flasker med vann til å skylle ned i do. Veldig fornøyd med det, selv om naboene må tro vi er gale som spratt rundt i bikini i bakgården alle sammen. Det har de kanskje rett i, men noe skjer med deg når du ikke har dusja på 10 dager eller noe sånt. Det var uansett veldig godt med en dusj og tror ikke dette med regntid skal bli så dumt. Selv om veiene blir litt gjørmete her.
Del 2:
I kveld satt vi hjemme og gjorde skolearbeid og ante fred og ingen fare. Plutselig(!) hørte vi noe som kunne ligne på lyden av regn, samtidig som det hørtes ut som en skrapelyd på døra. Merkelig nok, da man skulle tro det hadde regna fra seg tidligere på dagen. Så fikk vi øye på en øyenstikker som hadde kommet seg inn i stua og fløy rundt opp i taket vårt.
Så rart at denne lille skapningen kunne lage så mye bråk utenfor tenkte vi, men så fikk vi besøk av enda en, og en til, og en til. I løpet av de neste minuttene hadde vi 500 her og det er knapt en overdrivelse!
Det viste seg at dette ikke var øyenstikkere, det var maur. Ja du har lest riktig tidligere, de kom flygende inn. Dette var flygemaur! Jeg ante ikke at det fantes noe som het det, men det gjør det altså og de kommer med regn-tida. Altså hadde vi all grunn til å ha ambivalte følelser angående regntid.
For oss så føltes som om vi uventet var blitt hovedpersoner i en elendig skrekkfilm. Vi jentene sto i stua og spraya insektsspray, ropte og hylte, samtidig som Frode prøvde å koste vekk de få som døde. Det var ikke så lett å ta livet av disse krekene med insektsspray, de mista bare vingene og begynte å krype opp vegger og sånn (de mista ikke vingene fordi de ble spraya, men det er visstnok det de gjør). Det hele var en sjokkartet opplevelse.
Vi var de eneste i nabolaget som hylte av skrekk, alle andre ropte av glede, fordi flygemaur er en delikatesse og protein-bombe! Naboene våre ble glade for å få stå under utelampa vår og fange de som ble tiltrukket av lyset, og lovte at dagen etter skulle vi få smake på delikatessen.
Neste dag så hele nabolaget ut som et skrekkfilm-scenario seg hør og bør dagen derpå med bakken dekt av insekts-vinger over alt! På vei hjem fra barnehagen ble vi ropt inn til naboene og fikk smake på rista-maur. Det smakte ikke noe særlig, ikke fordi det ikke var godt, det bare smakte ingenting, minnet litt om puffet ris. Maur er oppskrytt, men har kanskje fått dekt proteinbehovet for dagen.
mandag 16. februar 2009
Safari!
Ok, jeg beklager å måtte skuffe dere nå, overskriften på denne bloggen virker nok litt misvisende der hjemme, safari på swahili betyr nemlig bare reise eller tur, og søndag var vi på fjell-ekspedisjon. Mulig en liten overdrivelse å kalle det for en ekspedisjon, men det som skulle være en liten fjelltur i tradisjonell norsk ånd, ble litt av en ekspedisjon med forbausende mange opplevelser på en og samme dag. For dere som nå leser bloggen og forventer en lang blogg om løver, giraffer og elefanter kan jeg bare si at det er bare å slutte å lese med en gang. Dere vil bli skuffa, slik som jeg ble da det generelt var lite dyr å oppdrive på denne turen. Jeg håper å komme sterkere tilbake med slike rapporter senere i oppholdet her. Når det er sagt: blir skildringen av denne turen halvparten så bra som opplevelsen det var å gå den, så er jeg fornøyd, og lesingen videre kommer til å bli en fornøyelse for sjela! Oi, nå ligger lista høyt for denne bloggen, selv om hensikten egentlig bare var å få frem hvor bra denne turen egentlig var. Vurderte en stund å skrive denne bloggen i eventyr-stil fordi jeg følte et sterkt Askeladden-preg over hele fjellturen, men fant ut at det ville ikke gitt en god nok beskrivelse av denne fantastiske turen.
Vi startet tidlig for å slippe unna den verste varmen midt på dagen. Emanuel, som var med oss på turen, mente det ville ta 2 timer å gå til toppen og ned igjen. Det ante oss at dette ville ta litt lenger tid, med tanke på fjellets høyde og terrenget tatt i betraktning, og gjett om vi fikk rett. 6 timer etter at vi forlot huset var vi hjemme igjen. 2 klokketimer er nå blitt til 6 afrikanske sådan.
Maalet for ekspedisjonen var fjellet Kwamasimba. Det var en slitsom start med trasking over risåkre, bananskog og gjennom mye krater og busk. 40 minutter etter start var vi en god del gnagsår, rifter og kutt rikere, samt vi hadde nådd den første peaken. Ingen av oss trodde shorts kom til å være problematisk på denne turen, men leggene våre ser mildt sagt ut som om noen har gått berserk med en barberhøvel. Hadde allerede svetta vekk omtrent alt av solkrem som ble smørt på en time tidligere (jada kjære mamma, vi hadde med solkrem i sekken!). Innså også på nåværende tidspunkt at vi kanskje hadde pakka for lite vann. Det høres kanskje ikke ut som en bra tur frem til nå, og på daværende tidspunkt slo tanken meg at turen godt kunne ende med den lille turen opp til den første haugen. Jeg er glad den ikke gjorde det, for videre gikk det bedre. Et stykke opp den neste etappen kjente vi en sterk lukt av krydderurten mynte, og det var ikke så rart da jorda vi gikk på var tildekt med mynte. Vi gikk i en stor, levende mojito-skog!
Da vi hadde gått langt om lenge og lengre enn langt (her fikk jeg sneket inn litt eventyr-sjanger gitt!) møtte vi på mennesker (!) alle ropte og hilste hyggelige på oss, selv var jeg litt forfjamsa over å møte folk langt ute i bushen, men det var sikkert de også, ettersom det ikke er vanlig å bestige fjell her i området. Vi hadde planer om å gå til den høyeste toppen, men innså etter hvert at den planen ikke lot seg gjennomføre, vi hadde oss alt for lite vann og begynte igrunn å bli ganske slitne etter hvert når sola sto høyere på himmelen. Vi gikk så langt vi gadd og spiste matpakka vår under en skygge, etterfulgt av en selv-plukka mango, som vi fant på veien. På vei opp, hadde vi gått nesten rakt fram, gjennom busk og kratt, opp på topper og ned i daler, men når vi satt på toppunktet vårt, fant vi ut at vi skulle ta en omvei hjem for å gå på veien. Veien var en sti det meste av tilbaketuren.
Landsby vi kom til etter en times lang vandring, er en landsby i afrikansk standar, dvs uten stroem. Her holdt de paa aa bygge hus, noe vi la merke til ga en stoerre forstaelse for hvorfor ting gjerne tar litt lenger tid her i landet enn hjemme. De maa blant annet lage mursteinen selv, foer huset kan bygges. Paa veien hjem fant vi et bomullstre (okei kanskje ikke bomull da, men noe som ligner). Generelt vaert mye traer paa turen, baade mangotre, banan-palme, lime-tre, dadle-tre, og vi laerte det at ’frukt-slang’ er akseptert og lov, bare man ikke tar frukt for aa selge den videre. Det likte vi, og pakka sekken full av lime, mens vi jafsa i oss en mango til paa veien. Banane var ikke modne, og dadlene hang for hoyt.
Jeg har til nå ikke nevnt noen av personene vi møtte på turen, det er litt bevisst, saa jeg kan nevne alle her til slutt. Her i landet kommer man lett i prat med dem man møter på veien og i dag har det vært noen morsomme samtaler. Jeg har et forslag til tanzanianske tv-kanaler om å lage en blanding av ”Tanzanias herligste” og ”Der ingen skulle tru at nokon kunne bu”. Følgende mennesker hadde garantert vært og sett på tv-skjermen om et slikt program fantes:
***
Muslimene i fjellet
Møtte en gjeng som trodde vi var ute etter å drepe albinoer, siden vi var tre hvite og en tanzanianer på tur i fjellet. En av de ville gjerne at Hilde skulle bli igjen og gifte seg, men siden hun ikke var villig til å konvertere til islam, ble det ikke noe av dette.
Kokostre-mannen
Mannen som lager kokosnøtt-vin (heimbrent) og selger den i byen. Har en mistanke om at han drakk det meste av vinen selv. Han lærte oss å klatre i palmer, noe som ikke var så vanskelig egentlig. Vi laerte ogsaa at kokosnoett-sprit ikke er saa godt.
Mango-plukkerne
Oppi treet hang det en fyr som plukka mango med hov og kasta de ned til en som sto og tok imot med en hjemmesnekra mango-fanger bestående av en stor pairpose som var påsnekret planker som er brukt til håndtak. Igrunn ikke saa nevneverdig, vi var bare fasinert siden vi ikke hadde sett profesjonelle mango-plukkere foer.
Vaskedamene
Disse damene var veldig ’typisk afrikanske’ med kangaene sine (fargerike kjoler)og babyene knyttet fast paa ryggen, mens de satt ved et lite tjern og vaska klær. Og ble litt overraska da vi plutselig moette paa de, siden vi trodde vi var langt unna sivilisasjonen (nok en gang). Da vi kom dit, ble vi tilbudt en vaskebalje, fordi de syntes vi var så skitne. Det var visstnok veldig morsomt. Her ble det også spist mango, siden de falt ned fra treet vi sto under.
Dyre-mannen
Dette var egentlig bare en veldig hyggelig gammel mann som var ute og gjeta kyr og geiter.
Bar-gutta
Gutta på baren satt og drakk kokos-vin (heimbrent) og hørte på en kassett. Den lokale baren besto av to benker, 2x4 tommer og en kassettspiller og var samligssteder for alle lokale helter.
***
Vi har begynt å vende oss til lange blikk når vi er ute å går her i byen fordi vi er hvite, men på vei hjem i dag fikk vi lange blikk fra turen, fordi vi var så møkkete. Etter at vi fikk vrengt av oss skoene og sokkene (begge klesplagg ble for øvrig brukt for første gang på to uker i dag) tok vi bilder av bena og føttene våre og det ser ut som vi har på oss brune tights og hvite sokker hele gjengen.
Absurd mange inntrykk på en og samme dag, men det har vært den beste dagen frem til nå her i Tanzania. Det var godt å komme hjem til Madeleine, en iskald Cola og 1 liter vann, samt det nærmeste vi kommer dusj her i Afrika nemlig våtservietter. Dette blir bare bedre og bedre!
Vi startet tidlig for å slippe unna den verste varmen midt på dagen. Emanuel, som var med oss på turen, mente det ville ta 2 timer å gå til toppen og ned igjen. Det ante oss at dette ville ta litt lenger tid, med tanke på fjellets høyde og terrenget tatt i betraktning, og gjett om vi fikk rett. 6 timer etter at vi forlot huset var vi hjemme igjen. 2 klokketimer er nå blitt til 6 afrikanske sådan.
Maalet for ekspedisjonen var fjellet Kwamasimba. Det var en slitsom start med trasking over risåkre, bananskog og gjennom mye krater og busk. 40 minutter etter start var vi en god del gnagsår, rifter og kutt rikere, samt vi hadde nådd den første peaken. Ingen av oss trodde shorts kom til å være problematisk på denne turen, men leggene våre ser mildt sagt ut som om noen har gått berserk med en barberhøvel. Hadde allerede svetta vekk omtrent alt av solkrem som ble smørt på en time tidligere (jada kjære mamma, vi hadde med solkrem i sekken!). Innså også på nåværende tidspunkt at vi kanskje hadde pakka for lite vann. Det høres kanskje ikke ut som en bra tur frem til nå, og på daværende tidspunkt slo tanken meg at turen godt kunne ende med den lille turen opp til den første haugen. Jeg er glad den ikke gjorde det, for videre gikk det bedre. Et stykke opp den neste etappen kjente vi en sterk lukt av krydderurten mynte, og det var ikke så rart da jorda vi gikk på var tildekt med mynte. Vi gikk i en stor, levende mojito-skog!
Da vi hadde gått langt om lenge og lengre enn langt (her fikk jeg sneket inn litt eventyr-sjanger gitt!) møtte vi på mennesker (!) alle ropte og hilste hyggelige på oss, selv var jeg litt forfjamsa over å møte folk langt ute i bushen, men det var sikkert de også, ettersom det ikke er vanlig å bestige fjell her i området. Vi hadde planer om å gå til den høyeste toppen, men innså etter hvert at den planen ikke lot seg gjennomføre, vi hadde oss alt for lite vann og begynte igrunn å bli ganske slitne etter hvert når sola sto høyere på himmelen. Vi gikk så langt vi gadd og spiste matpakka vår under en skygge, etterfulgt av en selv-plukka mango, som vi fant på veien. På vei opp, hadde vi gått nesten rakt fram, gjennom busk og kratt, opp på topper og ned i daler, men når vi satt på toppunktet vårt, fant vi ut at vi skulle ta en omvei hjem for å gå på veien. Veien var en sti det meste av tilbaketuren.
Landsby vi kom til etter en times lang vandring, er en landsby i afrikansk standar, dvs uten stroem. Her holdt de paa aa bygge hus, noe vi la merke til ga en stoerre forstaelse for hvorfor ting gjerne tar litt lenger tid her i landet enn hjemme. De maa blant annet lage mursteinen selv, foer huset kan bygges. Paa veien hjem fant vi et bomullstre (okei kanskje ikke bomull da, men noe som ligner). Generelt vaert mye traer paa turen, baade mangotre, banan-palme, lime-tre, dadle-tre, og vi laerte det at ’frukt-slang’ er akseptert og lov, bare man ikke tar frukt for aa selge den videre. Det likte vi, og pakka sekken full av lime, mens vi jafsa i oss en mango til paa veien. Banane var ikke modne, og dadlene hang for hoyt.
Jeg har til nå ikke nevnt noen av personene vi møtte på turen, det er litt bevisst, saa jeg kan nevne alle her til slutt. Her i landet kommer man lett i prat med dem man møter på veien og i dag har det vært noen morsomme samtaler. Jeg har et forslag til tanzanianske tv-kanaler om å lage en blanding av ”Tanzanias herligste” og ”Der ingen skulle tru at nokon kunne bu”. Følgende mennesker hadde garantert vært og sett på tv-skjermen om et slikt program fantes:
***
Muslimene i fjellet
Møtte en gjeng som trodde vi var ute etter å drepe albinoer, siden vi var tre hvite og en tanzanianer på tur i fjellet. En av de ville gjerne at Hilde skulle bli igjen og gifte seg, men siden hun ikke var villig til å konvertere til islam, ble det ikke noe av dette.
Kokostre-mannen
Mannen som lager kokosnøtt-vin (heimbrent) og selger den i byen. Har en mistanke om at han drakk det meste av vinen selv. Han lærte oss å klatre i palmer, noe som ikke var så vanskelig egentlig. Vi laerte ogsaa at kokosnoett-sprit ikke er saa godt.
Mango-plukkerne
Oppi treet hang det en fyr som plukka mango med hov og kasta de ned til en som sto og tok imot med en hjemmesnekra mango-fanger bestående av en stor pairpose som var påsnekret planker som er brukt til håndtak. Igrunn ikke saa nevneverdig, vi var bare fasinert siden vi ikke hadde sett profesjonelle mango-plukkere foer.
Vaskedamene
Disse damene var veldig ’typisk afrikanske’ med kangaene sine (fargerike kjoler)og babyene knyttet fast paa ryggen, mens de satt ved et lite tjern og vaska klær. Og ble litt overraska da vi plutselig moette paa de, siden vi trodde vi var langt unna sivilisasjonen (nok en gang). Da vi kom dit, ble vi tilbudt en vaskebalje, fordi de syntes vi var så skitne. Det var visstnok veldig morsomt. Her ble det også spist mango, siden de falt ned fra treet vi sto under.
Dyre-mannen
Dette var egentlig bare en veldig hyggelig gammel mann som var ute og gjeta kyr og geiter.
Bar-gutta
Gutta på baren satt og drakk kokos-vin (heimbrent) og hørte på en kassett. Den lokale baren besto av to benker, 2x4 tommer og en kassettspiller og var samligssteder for alle lokale helter.
***
Vi har begynt å vende oss til lange blikk når vi er ute å går her i byen fordi vi er hvite, men på vei hjem i dag fikk vi lange blikk fra turen, fordi vi var så møkkete. Etter at vi fikk vrengt av oss skoene og sokkene (begge klesplagg ble for øvrig brukt for første gang på to uker i dag) tok vi bilder av bena og føttene våre og det ser ut som vi har på oss brune tights og hvite sokker hele gjengen.
Absurd mange inntrykk på en og samme dag, men det har vært den beste dagen frem til nå her i Tanzania. Det var godt å komme hjem til Madeleine, en iskald Cola og 1 liter vann, samt det nærmeste vi kommer dusj her i Afrika nemlig våtservietter. Dette blir bare bedre og bedre!
lørdag 14. februar 2009
Barnehagen!
Kan ikke blogge så mye om barnehagen av etiske grunner, men må si det at barna er utrolig skjønne!! Det å være i barnehagen her gir utrolig mye, bare det å være her og oppleve hvordan ting fungerer (og ikke fungerer), selv om vi ikke har kommet så veldig godt i gang med prosjektene vi har tenkt å gjennomføre. Barna har fått lego og hånd-dukker av oss, men de krangler veldig om lekene. Fra før har de to baller, en samling øl-korker og noen bamser, så det å lage god lek av få leker når 40 barn skal dele er en stor utfordring, samtidig er det givende å se at barna leker godt uten alt for mange leker også.
Vi trodde vel at engelskkunnskapene var litt høyere her enn det de viser seg å være. Våre ulike språk har gjort ting litt komplisert, men nå er vi i gang med swahili-kurs, to ganger i uka og allerede etter to timer, skjønte vi mye mer av hva barna sa i barnehagen. I første leksjon gikk vi gjennom verb og uttrykk vi ofte hører og får bruk for i barnehagen i barnehagen: Kast ballen, ikke slå, la oss leke, ikke spark, gå dit, kom her, klatre, krype, hoppe, le o.s.v! Swahili er ikke så vanskelig som først antatt og minner litt om spansk, uten at det er likt i det hele tatt.
*** Helg i Korogwe***
Middag hos Teacher Ema på fredag!
Marked og internett på lørdag. Mulig kjøp av ny mobiltelefon.
Middag hos Teacher Khan på lørdag!
Fjelltur på søndag!
Det skjer noe hele tida her, og ser ikke helt åssen vi skal få tid til å skrive praksisrapport og planlegge alt. Denne uka har vi fått gjort en praksisfortelling, samt litt observasjoner og planlagt tverrfaglig opplegg, med andre ord, ikke fått gjort så veldig mye. Begynner aa bli vant til at ting ikke skjer saa raskt her i landet, og stresser derfor minimalt med skolearbeid.
ps! kommer nok hjem med et par av barna fra barnehagen her..
Vi trodde vel at engelskkunnskapene var litt høyere her enn det de viser seg å være. Våre ulike språk har gjort ting litt komplisert, men nå er vi i gang med swahili-kurs, to ganger i uka og allerede etter to timer, skjønte vi mye mer av hva barna sa i barnehagen. I første leksjon gikk vi gjennom verb og uttrykk vi ofte hører og får bruk for i barnehagen i barnehagen: Kast ballen, ikke slå, la oss leke, ikke spark, gå dit, kom her, klatre, krype, hoppe, le o.s.v! Swahili er ikke så vanskelig som først antatt og minner litt om spansk, uten at det er likt i det hele tatt.
*** Helg i Korogwe***
Middag hos Teacher Ema på fredag!
Marked og internett på lørdag. Mulig kjøp av ny mobiltelefon.
Middag hos Teacher Khan på lørdag!
Fjelltur på søndag!
Det skjer noe hele tida her, og ser ikke helt åssen vi skal få tid til å skrive praksisrapport og planlegge alt. Denne uka har vi fått gjort en praksisfortelling, samt litt observasjoner og planlagt tverrfaglig opplegg, med andre ord, ikke fått gjort så veldig mye. Begynner aa bli vant til at ting ikke skjer saa raskt her i landet, og stresser derfor minimalt med skolearbeid.
ps! kommer nok hjem med et par av barna fra barnehagen her..
En litt kjip dag: innbrudd i huset!
Kom hjem fra barnehagen i dag for å finne inngangsdøra vår mot bakgården, brutt opp.
De som har vært her inne har vært kjappe (heldigvis) og bare tatt med seg penger, samt en mobiltelefon, en lommebok, en i-pod og høytalere.
Lommeboka og telefonen var min, de har faktisk tatt seg bryet med å slenge inn førerkort, studentbevis og visa-kort før de stakk fra huset vårt. Ganske greit sånn sett. Vi har vært heldige, vi hadde alle fire hver vår pc liggende lett tilgjengelig i huset vårt, likevel sinnsykt kjipt.
Mr. semkiwa tror kanskje de lot pc-ene ligge fordi de ikke vet hva en lap-top er.
Ikke noe vits i å prøve å ringe meg, verken på det norske eller tanzanianske nummeret.
Fått mye hjelp av skolefolka her da, og de synes alle det er skikkelig kjipt på våre vegne. Hele nabolaget har vært innom i dag for å si at de har hørt hva som skjedde og synes det var kjipt. Pole sana! Very sorry!
Barne-sang: ”Gry-y er her og Frode er her, og takk og pris for at Madeleine er her, i vår bittelille flokk har vi Hilde her i dag, og pc-ene våre er her og det er bra!”
Okei, nå ble jeg sinna, de som har vært her, har tatt vekkeklokka og lommelykta mi også.
De som har vært her inne har vært kjappe (heldigvis) og bare tatt med seg penger, samt en mobiltelefon, en lommebok, en i-pod og høytalere.
Lommeboka og telefonen var min, de har faktisk tatt seg bryet med å slenge inn førerkort, studentbevis og visa-kort før de stakk fra huset vårt. Ganske greit sånn sett. Vi har vært heldige, vi hadde alle fire hver vår pc liggende lett tilgjengelig i huset vårt, likevel sinnsykt kjipt.
Mr. semkiwa tror kanskje de lot pc-ene ligge fordi de ikke vet hva en lap-top er.
Ikke noe vits i å prøve å ringe meg, verken på det norske eller tanzanianske nummeret.
Fått mye hjelp av skolefolka her da, og de synes alle det er skikkelig kjipt på våre vegne. Hele nabolaget har vært innom i dag for å si at de har hørt hva som skjedde og synes det var kjipt. Pole sana! Very sorry!
Barne-sang: ”Gry-y er her og Frode er her, og takk og pris for at Madeleine er her, i vår bittelille flokk har vi Hilde her i dag, og pc-ene våre er her og det er bra!”
Okei, nå ble jeg sinna, de som har vært her, har tatt vekkeklokka og lommelykta mi også.
Mango-mage
*** En uskreven sannhet ***
Magesproblemer forekommer ofte når man er ute og reiser
*** Tanker rundt mage-problemene ***
1 Det er ikke problemer, det er utfordringer!
2 Mye dritt-prat forekommer.
3 Du kan bare takke deg selv, når du har spist tilnærmet tre overmodne mangoer.
4 Vurderer og begynne å drikke vann fra brønnen ved skolen. Litt sånn jack-ass i Afrika.
5 Punkt 4 er vurdert fordi det er kjedelig å gå til byen for å kjøpe vann. Latskap rett og slett.
6 Punkt 5 utgår på grunn av punkt 7.
7 Savner å trekke opp i do uten å måtte sjekke om det er nok vann til å gjøre det.
Magesproblemer forekommer ofte når man er ute og reiser
*** Tanker rundt mage-problemene ***
1 Det er ikke problemer, det er utfordringer!
2 Mye dritt-prat forekommer.
3 Du kan bare takke deg selv, når du har spist tilnærmet tre overmodne mangoer.
4 Vurderer og begynne å drikke vann fra brønnen ved skolen. Litt sånn jack-ass i Afrika.
5 Punkt 4 er vurdert fordi det er kjedelig å gå til byen for å kjøpe vann. Latskap rett og slett.
6 Punkt 5 utgår på grunn av punkt 7.
7 Savner å trekke opp i do uten å måtte sjekke om det er nok vann til å gjøre det.
Korogwe!
Da har vi funnet internett i Korogwe. et sted med en internett tilkobling som vekker minner om modem-tilkoblingen tidlig paa 90-tallet. Vi gadd aldri finne nett igjen i Tanga forrige helg, så det ble med den ene oppdateringen. Alt i alt hadde vi en veldig fin helg, med mye god mat, bading og dusj! Rennende vann er luksus, uansett om hotellrommet ellers besto av mugg og wadudu (insekter).
Det var godt å komme tilbake til trygge Korogwe søndags ettermiddag, etter en to timer lang busstur. Og for å sitere reiseboka mi: ”The usual way of getting around Tanzania is by bus, Though they can be slow, uncomfortable and driven with breathtaking lack of road sense” (The Roughguide to Tanzania). Dette stemmer veldig bra med opplevelsen av bussturen fra Tanga og bussturen fra Dar. Det er mulig trafikken virker enda mer hensynsløs og livsfarlig fordi de kjører på motsatt side av veien også. Det er til tider ganske forvirrende, særlig om man sitter i framsettet, på sjåførsiden.
*** Fakta om Tanzania ***
Et av det fattigste land i verden.
En gjennomsnittlig månedslønn er på ca. 350 kroner, om man har jobb.
I februar er det mangosesong og tørketid.
I mars-april er det appelsin- og regnsesong.
Det bor 36 millioner mennesker i landet.
I Tanga region bor det omtrent like mange som i Norge.
I Tanzania går alt og alle pole pole – rolig!
Har enda ikke gitt en god beskrivelse av Korogwe, byen vi bor i. Det vi alle fire trodde skulle være en liten landsby, viser seg å være en ganske stor by med 200.000 innbygere. Litt i underkant av Trondheim, det er likevel ingenting som minner om Trondheim her.
*** Egen definisjon av Korogwe ***
1. Ikke som en norsk by.
2. Det finnes én butikk hvor man kan gå å finne det man trenger selv, som er på størrelse med den søndagsåpne bunnprisen på bakklandet.
3. Det finnes et stort marked, hvor det lønner seg å vite hva ting koster. Mye grønnsaker og frukt og markedet er flittig brukt så langt!
4. En busstasjon hvor det ikke lønner seg å være hvit og ikke vite hvor man skal eller hva det koster.
5. Alle hilser når man er ute og går.
6. Å bli kalt hviting er ingen fornærmelse.
7. Å bli kalt hviting er ingen fornærmelse, selv om de ler og peker.
8. Alle naboer ønsker oss karibuni - velkommen.
*** Definisjon av karibu - velkommen ***
1. Velkommen til byen.
2. Velkommen inn på besøk.
3. Det er ofte vanskelig å forstå forskjell på nummer 1 og 2.
4. Vi har aldri sagt karibu til noen først, men får stadig vekk besøk, uten forvarsel.
Det var godt å komme tilbake til trygge Korogwe søndags ettermiddag, etter en to timer lang busstur. Og for å sitere reiseboka mi: ”The usual way of getting around Tanzania is by bus, Though they can be slow, uncomfortable and driven with breathtaking lack of road sense” (The Roughguide to Tanzania). Dette stemmer veldig bra med opplevelsen av bussturen fra Tanga og bussturen fra Dar. Det er mulig trafikken virker enda mer hensynsløs og livsfarlig fordi de kjører på motsatt side av veien også. Det er til tider ganske forvirrende, særlig om man sitter i framsettet, på sjåførsiden.
*** Fakta om Tanzania ***
Et av det fattigste land i verden.
En gjennomsnittlig månedslønn er på ca. 350 kroner, om man har jobb.
I februar er det mangosesong og tørketid.
I mars-april er det appelsin- og regnsesong.
Det bor 36 millioner mennesker i landet.
I Tanga region bor det omtrent like mange som i Norge.
I Tanzania går alt og alle pole pole – rolig!
Har enda ikke gitt en god beskrivelse av Korogwe, byen vi bor i. Det vi alle fire trodde skulle være en liten landsby, viser seg å være en ganske stor by med 200.000 innbygere. Litt i underkant av Trondheim, det er likevel ingenting som minner om Trondheim her.
*** Egen definisjon av Korogwe ***
1. Ikke som en norsk by.
2. Det finnes én butikk hvor man kan gå å finne det man trenger selv, som er på størrelse med den søndagsåpne bunnprisen på bakklandet.
3. Det finnes et stort marked, hvor det lønner seg å vite hva ting koster. Mye grønnsaker og frukt og markedet er flittig brukt så langt!
4. En busstasjon hvor det ikke lønner seg å være hvit og ikke vite hvor man skal eller hva det koster.
5. Alle hilser når man er ute og går.
6. Å bli kalt hviting er ingen fornærmelse.
7. Å bli kalt hviting er ingen fornærmelse, selv om de ler og peker.
8. Alle naboer ønsker oss karibuni - velkommen.
*** Definisjon av karibu - velkommen ***
1. Velkommen til byen.
2. Velkommen inn på besøk.
3. Det er ofte vanskelig å forstå forskjell på nummer 1 og 2.
4. Vi har aldri sagt karibu til noen først, men får stadig vekk besøk, uten forvarsel.
lørdag 7. februar 2009
Jambo Tanzania!
Etter nesten 6 dager i Korogwe fant vi ut at det var på tide å komme seg til Tanga for å oppdatere blogg, dusje og bade. I Korogwe er det tørketid og vi har derfor ikke vann i dusjen og i springen. Det er nå en uke siden vi dusja, noe som egentlig har gått overraskende bra og gitt oss mange herlige sitater blant annet ”We don’t have water from the spring!” (Frode) og ”Fotsvetten min lukte egentlig helt jævlig, men æ tru den bare fordampe her i varmen” (Frode, nok en gang). Det er regntid om ca. en måned, noe vi både gruer og gleder oss til. Vann i springen er greit, men det blir visstnok en del wadoodoo her også da, insekter og sånt.
Reisen ned til Tanzania gikk overraskende bra, etter lang flytur fra London til Dar-es Salam, ble vi der av Mr.Semkiwa som er vår kontaktperson her. Vi tok buss fra Dar til Korogwe, og lærte våre første lærdomer om Afrika:
1. Ikke drikk 1,5 liter vann før en 4 timer lang busstur.
2. En 4 timer busstur er 5 timer lang.
Så var vi framme i Korogwe, 4 wazunguer (hvitinger på swahili) som aldi har følt seg så bleke før. Ikke bare er det vinter i Norge nå, og fargen vår er en blanding av rosa, blå, gjennomsiktig og selvlysende hvit, men vi er omtrent de eneste wazungu i Korogwe, bortsett fra en og annen frivillig arbeider på sykehus og andre skoler.
Overgangen fra 10 minus til 30 pluss er ganske heftig, men jeg trodde det ville bli verre. Kulde er ikke noe for meg og det er egentlig bare digg å klage over at man har det for varmt.
Vi bor i et hus på toppen av Hills View, noe som fører til en fin bris gjennom huset vårt, i mangel på andre vinduer enn myggnetting. Ingen glass her i gården, men vi har det ganske greit i huset vårt, og har definert vinden som naturlig afrikansk air condition.
Før man har opplevd Afrika, har man en viss forestilling av kontinentet, bestående av stråhus, blekktak og jordgulv, takket være reklamer for unicef, sos barnebyer o.l på tv. Samtidig er man jo klar over at det finnes store byer, med forhold man er vant til hjemmefra også, og før avreise hadde jeg klart å innbille meg selv at Tanzania kom til å være mer sivilisert enn jeg først hadde tenkt. Der tok jeg feil, Korogwe er stråhus, blekktak og jordgulv. Vi har fliser på gulvet i huset vårt, men det er også det fineste/nyeste huset i mils omkrets.
Det er mange nye inntrykk hver dag, og det blir vi ganske slitne av, selv om alt er kjempespennende. Fra granskog i Norge til ananas-busker og palmer, fra trønderlån til stråhus. Kulturforskjeller er ikke heller ikke lett å forstå seg på alltid.
Tanzanianere skjønner ikke hvorfor nordmenn marsjerer som soldater når vi går, og vi skjønner ikke hvordan det er mulig å gå så sakte og rolig. Vi skjønner ikke hvordan vi høflig kan si -nei, vi har ikke tid til å komme på besøk eller få besøk nå, mens de sikkert ikke skjønner hvorfor vi ikke vil ta oss tid til å komme inn når de ønsker oss velkommen ”karibu, karibu!” De skjønner nok fremdeles ikke hvorfor vi ikke alltid svarer når de roper etter oss på gata, men vi har begynt å skjønne at man hilser på alle, og at man hilser på eldre med respekt (Shikamoo).
Vi har ikke vært så mye på skolen enda, vi har hilst på alle lærere og fått en fin velkomst, men ikke begynt arbeidet på preschool enda, begynner nesten å bli litt stressa for akkurat det, men samtidig lærer vi mye hver dag uansett og har nok med å sette oss inn i ting. Har tilbrakt litt tid i barnehagen for å bli kjent med barna og de er virkelig de skjønneste!
Vi planlegger å få noen til å gi oss et kurs i swahili og det er nok nesten nødvendig for å kunne gjennomføre ting i barnehagen, for de snakker ikke så mye engelsk som vi hadde fått inntrykk av at de gjorde her. Skjønner allerede en del, med tanke på at vi bare har vært her i underkant av en uke. Og alle virker fasinert over vår innsats i å forstå språket, særlig naboene våre, som er veldig villige til å lære oss nye gloser hver dag.
Vi har teipa lapper på alle ting i huset for å lære oss navnet på swahili, så når vi får besøk ler de godt av oss.
Mr.Mgoma er sjefen på skolen, en veldig hyggelig bestefar-type, med et litt surrete hode. Det er tydelig at han er sjefen og at de andre er underlegne når de prater med han, noe som også er litt vanskelig for oss å forstå. Vi ble invitert på middag hos Mr.Mgoma her om dagen og det var en veldig hyggelig kveld, hvor headteacher på primary, secondary også var invitert, samt Mr.Semkiwa og Mr.Mgomas familie.
Torsdag fikk vi være med Mr. Mgoma på en annen secondary school for jenter her i Korogwe. Der hadde avslutningskullet graduation og vi fikk være med på sermonien. Hele sermonien begynte i 12-tida, men vi satt å venta fra 10, og det var slitsomt å være ut i så god tid, når hele greia varte i 3 timer. Torsdag ble derfor en lang dag, men jeg er veldig glad vi fikk være med på sermonien. Det var sykt mye fin sang og dans, samt sketsjer og taler, og selv om alt foregikk på swahili og vi ikke skjønte så mye, var det veldig fint å få være med å oppleve dagen.
Det er fantastisk mye god mat her. Chapati, sambosa, og mye ris og frukt. Det er for tiden mangosesong, og den er ikke som mangoen i Norge. Her er den knallgul, nesten oransje, og ordentlig saftig og myk, helt fantastisk. Av lokale øl har vi prøvd både Safari, serengeti og Kilimanjaro. Alle like gode, men Serengeti er best så langt.
Vi blir ofte lurt fordi vi er hvitinger, og får hviting-priser på markedet, på taxi og i ulike situasjoner. Samt at mange er veldig dårlige i engelsk her, og vi vet rett å slett ikke om vi blir lurt eller om de bare er dårlige i engelsk når vi får høre at prisen er 100 Tsh, men så var det 1000 de mente.
Som regel har det bare vært snakk om en null ekstra fordi de ikke vet forskjell på hundre og tusen.
Men det som skjedde når vi skulle hit til Tanga tok kaka. Da vi hadde fått en fyr, som noen på skolen kjente, til å kjøre oss hit så vi slapp å ta bussen. Det skulle koste 16000 Tsh (noe som tilsvarer ca 80 NOK), men da vi kom fram var det 60000 tsh (300 NOK). Ikke så mye for oss fire egentlig, men ganske mye penger her i landet. Det er kjipt at vi føler oss lurt, når det kanskje egentlig bare er språkkunnskaper det står på. Men generelt tror alle her at hvitinger har masse penger og at alle er rike. Det er litt kjipt, for en stakkars mzungu som lever på studielån fra statens lånekasse. Dette prøvde jeg å forklare til en lærer på secondary ”We borrow lots of money from the government, so we can afford to pay for our education. When we are finish, we spend the rest of our life paying the money back to them”. Jeg tror ikke det var forståelig egentlig.
Nå er vi her i Tanga på et hotell ved sjøen som heter Inn by the sea. Et litt sånn halv-stusslig hotell, men det duger, siden vi har Det indiske hav rett utenfor soverommet. Vi sitter i sola og skriver blogger hele gjengen, så håper vi å komme oss på en internettkafe ned i byen snart, sånn at vi får publisert bloggene. Vi har som nevnt, store planer for helga, dusj, bading og soling. Ellers skal vi planlegge litt didaktisk opplegg for kommende uke og bare slappe av og kose oss.
Tanga er ikke en kjempefin by eller no, men det er digg at den ligger ved havet og vi klarer å slappe av og nyte helga her. Vi kommer nok til å dra hit flere ganger. Ellers har vi lagd kalender på veggen i huset vårt i Korogwe, sånn at vi kan få oversikt over ukene og helgene, og planlegge vårt arbeid og våre reisemål. Våre reisemål er ikke kontroversielle, men vi skal prøve å få besøkt alle steder som er verdt å se i dette landet. Serengeti, Ngorogoro, Arusha, Kilimanjaro, Pangani, Dar-es Salam, Pemba og ikke minst Zanzibar.
Skal prøve å være flinkere til å blogge, og om vi finner internett i Korogwe blir dette lettere.
Om noen skulle ha lyst til å skrive brev eller postkort, eller sende en melkesjokolade eller noe annet, så er adressen min i Korogwe:
Gry Fornes
404 Box
Korogwe
Tanga
Tanzania
Har også fått Tanzaniansk sim-kort og kan nås på telefonnummer 00 255 789344034!
Vil også legge inn et godt ord for bloggene til Hilde og Madeleine som jeg er her sammen med. Linker ligger i margen til venstre.
Nå skal jeg løpe ned til stranda og bade, så det er på tide å avslutte bloggen for denne gang. Håper alle koser seg hjemme i kulda. Ingen nevnt, ingen glemt, men dere er alle dypt savnet.
Kwaherini!!
onsdag 28. januar 2009
Flyg avsted
Ble visst surr i tellinga sist: I dag er det to dager til avreise! Nå gjenstår det bare å ta farvel med Trøndelag for denne gang. Om jeg får si det selv, så har jeg vært fantastisk dyktig til å pakke sekken denne gang!
For de som ikke er så godt kjent i "the wonderful world of åge aleksandersen-musikk" så kan jeg nevne at adressen på bloggen min er stjålet fra sangen til Åge med samme navn. Flyg avsted. Reiser ikke til Afrika uten et par Åge-låter på pc'n.
Flyg avsted, flyg avsted, æ e her, men i hjerte e æ me.
Flyg avsted, flyg avsted, ut i ville vakre verden avsted.
For de som ikke er så godt kjent i "the wonderful world of åge aleksandersen-musikk" så kan jeg nevne at adressen på bloggen min er stjålet fra sangen til Åge med samme navn. Flyg avsted. Reiser ikke til Afrika uten et par Åge-låter på pc'n.
Flyg avsted, flyg avsted, æ e her, men i hjerte e æ me.
Flyg avsted, flyg avsted, ut i ville vakre verden avsted.
Tanzania here I come!
Ny blogg, nye muligheter! Jeg fant ut at jeg måtte ha en blogg hvor jeg kunne følge mine medstudenters reiseskildringer fra andre verdenshjørner. Fra Trondheim i nord til Sør-Afrika i sør.
I skrivende stund er det to dager til avreise fra Trøndelag.
Nesten alle prosjekter er avsluttet, i boks eller ut av sinn, og fullt fokus er på Tanzania. Det er helt absurd hvor fort tida frem mot avreise har gått! Har nå overlevd tre mandager på utprøvende malaria-medisin. Bortsett fra å bli sykt trøtt og litt spontant-aggresiv *kremt* så har det gått veldig fint!
I skrivende stund er det to dager til avreise fra Trøndelag.
Nesten alle prosjekter er avsluttet, i boks eller ut av sinn, og fullt fokus er på Tanzania. Det er helt absurd hvor fort tida frem mot avreise har gått! Har nå overlevd tre mandager på utprøvende malaria-medisin. Bortsett fra å bli sykt trøtt og litt spontant-aggresiv *kremt* så har det gått veldig fint!
Abonner på:
Innlegg (Atom)